Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt «være med», omså bare med to baller.

«Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress). «

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -«å være med».

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Når det er viktig for meg «å være med», må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt «å være med». I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er «Maks 1 pr dag», så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null «være med» noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med «maks 1» – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan «være med» sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, «når det passer», pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid «safe», og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
«Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.»

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: » Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!»
Da kremter jeg, og når jeg sier «Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan», det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at «Godt nok» er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er «god nok» til at «godt nok» er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og «sjarmerende» utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.