web analytics
  • 2016 Stø til Stø “Dronningruta”
  • 2017 Sula på Rolla
  • 2018 Bestemorhuset i Koppang, og Verdens Ende, i Lyngen
  • 2020 Segla på Senja
  • 2021 Malangen: Haugafjellet og Birtehula
  • fortsettelse følger – innlegget oppdateres årlig

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.


2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!


2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.


2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!


2021 – Malangen, Troms.

Denne gangen var det mine aners områder som skulle besøkes. Begge mine foreldre er født i Malangen, og på mammas hjemgård bor tante og søskenbarnet mitt. På gården har de ei hytte for utleie, den leide skimamsene denne helga. I år klaffet det for fire av oss.

Men det er begrenset med turerfaring jeg har fra Malangen, så det måtte googles og sjekkes med kjentfolk fra området. Haugafjellet pekte seg ut som nært vårt ko, passe lengde og vanskelighetsgrad, og omtalene lovte utsikt til alle kanter. Jeg hadde vært der 1 gang før, påsken i 1978 sammen med pappa på ski. Pappa gikk med radio og ventet på innkallingssignal for FN-tjeneste i Libanon, signalet kom ikke før etter påsken.

Været rår man ikke over, og skuffelsen var stor da vi våknet med tett tåke. Vi pakket allikevel som tenkt, og planla at vi kunne gå så langt vi så, raste og returnere til hytta og finne på noe annet. Tåka var tett, men stien var så tydelig, og merkingene gode, at vi kunne fint følge stien til topps. Men utsikten ble vi snytt for denne gang, så vi får vel ta en reprise en gang.

Med en heller kort rast i særdeles høy luftfuktighet, var vi tidlig tilbake ved hytta, og rakk en tur innom Malangen brygger og Nordbyneset (som var MYE forandret siden jeg var der sisst). På disse turene må vi også ha tid til dronningmåltider, nesten det viktigste av alt å kose oss på disse turene.

Etter en velgjørende frokost, hyttevask og avskjed med tante & co, gikk turen hjemover via Aursfjorden. I Aursfjordbotn tok vi ruta et par av oss hadde hørt om i mange år, stien til Birtehula. Historien sier Birte var ei ung jente som ble tvangsgiftet med en mye eldre og voldelig mann. Sammen med sin bror drepte hun mannen, og de rømte til skogs for å gjemme seg. Høyt under Mårfjellet gjemte de seg i ei steinur. Etter flere år på flukt ble de dømt og halshugget, og hodene satt på stake til skrekk og advarsel. Historien spriker, det er flere varianter. Og en variant er blitt til tv-serie, “Solens sønn og månens datter”. Til vinteren skal jeg se serien på nytt, og etter det kommer det et mer detaljert blogginnlegg om historien. “Birte var av vårt folk“, har familien fortalt, det gjør meg kanskje ekstra nysgjerrig.

I dag er Birtehula mye besøkt, og har vært blant Ti på topp. Det var en tydelig slitt og gjørmete sti opp fra vegen til fjellura. Det var tunge 2.1 km, mulig fordi gårdagen fortsatt satt i, og/eller fordi det gikk opp, opp, opp og var stedvis glatt.

Det var jammen litt av et gjemmested, ikke til å tro. Drapet på mannen foregikk på andre siden av fjorden, ikke langt unna der vi hadde leid hytta, Kjervikmordet omtales det som.

Vi testa selvsagt hula, den var delvis igjenseget men fortsatt mulig å ta seg inn i, og rester av liggeplasser var tydelige. Nå er det nok trafikk der i dag, så mye av det vi så, var nok resultat av nyere interesse for hula.

Tung tur, men verdt strevet – det ga liksom perspektiv på dronningturene våre – vi har det utrolig godt i dag.


Skimamsene fortsetter på dronningturer

Og turene dokumenteres her for egen glede og kanskje det inspirerer flere dronninger ut på tur, dette er god livskvalitet.

2 thoughts on “Skimamseturer er gull!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *