Lærte jeg å løpe?

Lærte jeg å løpe?

Noen husker kanskje at jeg tøffet meg med å publisere et blogginnlegg:

«Kan jeg lære å løpe«?

Jeg ga meg selv 1 år på å lære meg å løpe. Totalt hårløst mål, skarve 1 km skulle jeg klare, og jeg skulle også nyte den kilometeren. Jeg hadde altså mye å forbedre, selv de første 2-3 hundremeterne var ikke nytelse i det hele tatt sånn ca 1.oktober 2019.

Hvordan gikk det?

Det starta jo veldig bra, motivert som en pilbue i spenn. Jeg gjorde som jeg var rådet: Unngå bratte bakker, løp-gå-løp-gå, se fremover og fyll lungene, lande mykt og ikke vær for kravstor mot meg selv.

Løp i nærområdet, korte etapper, tok ikke tida og unnlot bevisst å følge med på avstander. Det gikk ganske bra, begynte å bli morsomt, og jeg passerte sikkert 1 km ganske tidlig, sett tilbake i ettertid.

Men så kom det snø, veldig tidlig, og den gikk ikke vekk – det ble isete på stien min. Er livredd for å skli, få smerter som kniver i ryggen, så løping på isete underlag er ikke noe for meg, det blir mer typ kappgange.

Prøvde med piggskoene mine, men de er ikke ment for løping, og det ble ingen god opplevelse. Asfaltløping er heller ikke noe for meg, så det var bare å bestille løpesko med pigg…..

…. før de ankom var det kommet enda mer snø, for mye for piggskoene…. vi husker jo smertelig godt hvordan den vinteren var.

Jeg så målet mitt snye vekk.

Men jeg var faktisk på tredemølle i løpet av vinteren. Å si at det var en nytelse er ikke sant, jeg kommer ikke til å slite ut noen tredemøller. Det kan ikke måle seg med å være ute, og løpe.

Klarte jeg det?

Jada, jeg kan nå løpe minst 1 km, og hør nå: Jeg nyter det 🙂

Vel, noen vil kanskje hevde at min fremkomstmetode ikke er å løpe, mer sakte jogg – for meg er det løping godt nok. Jeg vil nok kalle meg en kombinertløper: Jeg løper litt, så går jeg litt, så løper jeg litt til og sånn går det fremover.

Men jeg løper over 1 km sammenhengende, så målet er nådd!

Det er tyngst i starten, da vil bare ikke lungene. På hjemturen går det fortest, i den grad man kan snakke om at ting går fort her. Og det er neppe takket være hjemlengsel, men trolig at kropp og ikke minst lunger, er blitt godt oppvarmet, og det er nok lurt.

God oppvarming er viktig!

Og jeg har nå et kne som skurrer – tenk om jeg kan skryte på meg «runners-knee» 🙂 Noen sære gleder må man få lov til å koste på seg.

Har fortsatt store forbedringspotensialer:

– Jeg har på altfor mye klær, jeg blir skrekkelig varm.

– Jeg skal bare droppe å løpe når hodet murrer, det blir bare verre. Begrenser frekvensen, men det får jeg bare ta hensyn til.

– Jeg må ikke glemme å se fremover, selv om jeg må se hvor jeg trår. Har Marinas råd i bakhodet, men jo mer sliten jeg blir, jo mer studerer jeg stien foran føttene.

– Jeg trenger å fokusere på hvordan føttene lander, det har jeg knappest tenkt på. Løpeteknikk har knappest tenkt på.

– Å ta med hunden er kjempekoselig, men det blir mer tur enn trening, min vofse vil tisse og lukte på alt. Da er det godt jeg er kombinertløper: Løp – gå – vent – løp – gå – vent….

– Og så bør jeg øve på litt bakker, for det går ikke så veldig bra i bakker nå. Det er blant annet da gå-etappene kommer inn, og de blir lange. Og det er da jeg er glad for at hunden er med, og jeg må vente…

Om et år forteller jeg om dette var et blaff, eller om jeg fortsatt kombinertløper.