«Dagens lille høydepunkt»

Rydder. Fant en novelle jeg skrev i 1991.

Husker ikke om den stammer fra et skrivekurs med Eivor Bergum, eller om den ble innsendt til en konkurranse.

Uansett, den kom ikke lenger enn til skrivebordsskuffen. I dag skal den for første gang publiseres, i MELLEM linjene. Uredigert, så litt flaut, jeg kan bedre i dag 🙂

Trekk pusten godt inn, start musikken, og la øynene gjøre resten:

«Det er når du sitter og krester sånn at du blir porscherød i fjeset at blikket ditt suger seg fast i et tilfeldig punkt foran deg, slørete og stadig fjernere, og fjernere…….

Idet stjerneteppet går til side forsvinner tidsbegrepet. Noen få sekunder er ikke lengre bare noen få sekunder. Gjennom tåkedisen ser du angorakattene som danser samba på regnbuen, mens uskyldsrene snekrystaller daler som lokale gavedryss. Derav de sitrende, deilige frysningene som iler nedover ryggen og lager jordskjelv i kroppen din.

Du blir avlang i fjeset av fornøyelsene. Med halvåpen munn inntar du den forførende musikken fra tåkekoret. Skitne tanker siver ut av munnvikene. Den store syndefloden boltrer seg freidig nedover haka di. Men du liker det, for foran deg i tåka finnes det massevis av herligheter.

Rusen bare fortsetter, og har du anlegg for total hengivenhet i sånt et ærende, får du se de nakne skikkelsene som stuper i diamanter og gjør sprøe sprell i de forgylte badekarene med sprudlende champagne.

Fjær og bomull leker med hverandre rundt omkring deg. De er overalt, elskovssyke ertebærter som kiler dobbelthakene dine helt opp til ørerota. Det er som å spise grønne epler, direkte ubehagelig, men allikevel så herlig ubehagelig.

Tonnevis av balsam vibrere av spenning. I store krukker, i små krukker, men også utenfor krukkene. Velduftende nesemedisin, men også illeluktende, klissete balsam som du tydelig føler idet det krampaktige grepet du har om doskåla løsner. Angorakattene sover nå på regnbuen, og kattemalinga kjæler sinnet ditt.

Med et plopp faller sceneteppet ned, og vips så er doen den samme gamle marmoretterligninga som den var for titusener av herligheter siden. Tiden fortsetter sitt kappløp, og den siste rest av eventyrtåken sildrer ned fra øyekroken.

Du puster lettet ut, for å puste inn klarer du ikke før du har gått ut!!»

_{Karin Rognmo Mellem (1991)}