Må hunden hilse på alle hunder vi møter?
Ikke alle spør om det er greit, noen bare slipper hunden sin og lar den bestemme akkurat hva den har lyst til å gjøre.
Noen spør, med hunden i lang zip-line og venter ikke på svar, selv om du da tydelig fyller på med at VI VIL IKKE HILSE!!!!
Noen spør og gir deg en pekefinger og «ekspertuttalelse» om hva som er bra og ikke bra for hunden din, om du svarer nei. Hjelper ikke å vise til hundekurs du har deltatt på, hundekurs er bortkastede penger, i følge noen av disse.
Og så har du de som ler rått og gjerne ser at hundene «ordner opp» seg i mellom…. For å si det sånn: De og jeg snakker ikke samme språk og kommer aldri til å forstå hverandre.
De fleste respekterer når vi sier nei.
Hvorfor hilser vi ikke på alle hunder vi møter?
I utgangspunktet virker det jo logisk at det å hilse på andre hunder tar ned usikkerhet i fremtidige møter, å hilse på andre hunder kan være god trening. Så hvorfor sier vi så ofte nei, eller spør om vi kan bruke litt tid på hilsingen?
– Når man møter en fremmed hund som garantert har karakteristikken «verdens snilleste hund», så vet man sannsynligvis ikke noe om den. Min erfaring er at det går ofte bra, men ikke alltid, og de møtene som ikke går bra, blir sittende i hodet til hunden, og meg. Derfor vil vi være sikre på at når vi først skal hilse, så skal det være i kontrollerte former der sannsynligheten for at det går bra, er stor. Best fungerer det om vi kan bruke tid, og spenningen kan tas ned ved at vi for eksempel går tur sammen, hundene leser hverandre fortsatt selv om de ikke står snute til snute i stramme bånd.
– Hilse i bånd er heller ingen gunstig og naturlig situasjon, og slettes ikke om bare den ene er i bånd. Har flere møter der en løs hund kommer løpende mot oss, mens min hund er i bånd, det er ikke hyggelig. Og i alle fall ikke når vi står på ski nedover i fart, og eierne til den andre hunden ikke er å se. Det kan bli en dårlig opplevelse for flere.
– Vi har en hund som er veldig glad i å hilse på folk, og vi trener og terper på; Hilsing gjøres når det er greit for matmor eller matfar. Lett å lære inn, og enda lettere å avlære ved å ikke være konsekvent. Har også trent på det samme når det gjelder møter med andre hunder, spesielt etter dårlig opplevelse.
Vi øver på at det er helt greit å passere, eller la andre passere uten at det er skummelt – vi belønner for å ikke streve etter å hilse eller skremme. Mang en sånn øvelse har blitt spolert fordi andre har bestemt seg for å hilse på, eller at deres hund skal hilse på vår hund. Unger er faktisk flinkest til å spørre. Da spør de, og vi sier det er greit, både til ungene og hunden, og alle får en fin opplevelse.
Strengt og stressende for hunden?
Tja, det som blir stressende kan være at vi ikke er trent på uønskede møter med andre hunder, fordi vi unngår det. Men heller det enn en hund som lærer at andre hunder må skremmes for de KAN være skumle. Det er en risiko å ta, å stole på at alle verdens beste hunder er verdens beste.
Vi trener ved å sanke gode opplevelser, men det skal bare en dårlig opplevelse til for å skygge for alle de fine, sånn er det med oss tobeinte også.
Det å ha et forutsigbart mønster, inntrente handlinger i møter med usikkerhet, skaper mindre stress. Svakheten i vårt valg, er at det krever at andre respekterer det.
