Fått oss en på kjeften?

Jeg er ikke ekstremreligiøs med dommedag i baklomma, ei heller spåkone med astrologiske kort i skjorteermet. Men jeg er nok en grubler som leter etter tråder og lurer på mye rart, for vi er nå i en skikkelig rar situasjon:

2020 – hvilke overskrifter startet vi med?

• Flyskam: En svensk ungjente har fått uforklarlig mye makt, og hun sender voksne i skammekroken gang på gang. Forsåvidt berettiget på mange områder, men det skremmende er at voksne lystrer, og flybillettsalget har gått ned – det ble knyttet skam rundt det å reise med fly.
• Opprørsgrupper: Facebook flyter over av protestgrupper i opprør, mot det meste, i velstandsnorge:
  – Pensjonistene blir stadig flere, de vil ha mer å si og dæljer i bordet med stavene sine.
  – Distriktene skriker etter tiltak for å hindre fraflytting. Få hører etter.
  – Kvinner slår seg sammen og lurer på hvor lenge de skal vente på likestilling. Tålmodigheten er på bristepunktet. Junta neste?
  – Bøndene roper varsko her med hensyn til matberedskap. Jada, sier vi og velger ris til kyllingen.
  – Forbrukere forbauses over at norsk fisk har vært innom Kina før den kom i salg, i Norge. Trauste nordmenn sliter med å svelge denne, bokstavelig.
  – Klimaforkjempere protesterer mot det de mener er en fare for kloden, og skeptikerne protesterer mot protestene fra klimaforkjemperne, hver sin tur til å ha ordet. Vi andre, vi stenger døra og lar dem krangle mens vi bestiller sydentur og skriver økologiske gulrøtter på handlelista.

• Regjeringskrise: Hjemhenting av norsk IS-kvinne ble for mye for Frp og de går ut av regjeringa. Men hvem ler mest i skjegget? Jo, Frp.
• Krona taper seg: Oljeprisene synker. Dette skjer omtrent samtidig med koronaen, og det førte til børskrakk på Oslo Børs. Gullet vårt er blitt til kull, vi har mistet kjøpekraft.
• Kutt, kutt, kutt: Folk opplever kutt i basale samfunnsfunksjoner, funksjoner som er viktige for liv og helse, funksjoner som er viktige for fremtida, ambulansefly, båtruter, sykehus, skoler…. kun rabalderet om altfor høye bompenger og fergebilletter nådde frem – prisene gikk ned, litt. Det ropes “Varsko her” fra mange kanter.

• Medisiner: Pasienter fortviler, det kjipes på livsviktige medisiner, og det er stadig oftere tomt for viktige medisiner. Pasientgrupper kjemper for sine og dokumenterer at tiltak kan redusere samfunnskostnader – det motsatte skjer: tiltak kuttes og samfunnet får stadig høyere kostnader knyttet til helseproblem, inklusive stadig mindre arbeidsfør arbeidsstokk.
• Vær: På toppen av surket er det selvsagt en masse vær å berette om i de første månedene av 2020. I sør plasket det ned, i nord lavet det ned. Stengte veger var normalen. Dyrene lider og sulter i snømengdene.
• Gjenbruk: På TV underholdes vi med tanken på kjøpestopp. Vi leker oss med gjenbrukstanker, smykker oss med dem. Hi-hi så rart det hadde vært, nesten som en manndomsprøve, eller kvinnedomsprøve for der er vi nok verst, vi uten tut. Men kan man egentlig kalle det gjenbruk når ubrukte klær med merkelapper på sys om, eller gis til Freetex? Klær er rett og slett for billige, for de fleste!

• Mishandlinger: Deler av verden virker tilbakestående med hensyn til følelser for dyr. Jeg gråter hver gang jeg kommer over noen av disse groteske innslagene, og joda, de er ekte nok. En av historiene er at dyreplageri er en bevisst handling for å stresse dyr da de stoffene redde og lidende dyr utskiller i smerte skal være bra for manndommen….. Æ spyr!
  Og alle de stakkars barna rundt omkring i verden som lures og tvinges til slaveri og seksuelt misbruk. Den ene “ringen” etter den andre avdekkes, og ufødte barn forhåndsbestilles for egen nytelse. …….. ???!!!! Æ spyr igjen. Og igjen, for vi er ikke så kjempehellig her hjemme på berget heller. Hvor er vi på veg?
  I disse koronatider håper jeg alle har en LAV TERSKEL for å varsle ved mistanker, heller en for mye, enn for seint.

Sentralisering er blitt et skjellsord – det ulmer kraftig i kriker og kroker. Politiker er nesten et skjellsord, hvem orker stille til valg nesten gang?

Apropos skjellsord: Homo er iallefall ikke noe skjellsord i følge Ofoten Tingrett, men ikke alle er enige i det. Sånn gikk dagene i starten på 2020.

Så skjedde det utenkelige….

Vi er ikke utsatt for “straff fra oven”, men vi har kanskje fått oss en på kjeften. Så er jo det store spørsmålet hva vi har lært når faren er over. Og om vi kjenner oss igjen, når normaltilstand gjenopprettes.

Da jeg jobbet med beredskap, var det min jobb å presentere scenarier med det utenkelige. Sette ting på spissen, presse logikken til det ytterste i risikovurderinger, være djevelens advokat, “enn hvis, enn hvis”. Alltid en grense for når jeg hadde gått for langt, at det ble FOR eventyrlig, det hendte, og da kom det gjerne tydelig til uttrykk fra de som deltok i analysene. Og tro meg, det punktet, der nok var nok, kom lenge før scenarier lik det vi ser i samfunnet nå, også under risikoanalyser for pandemi.

Har risikovurdert pandemi og konsekvenser for samfunnsviktige oppgaver. I likhet med alle andre som risikovurderte pandemi i sin bransje, var det vanskelig å se for seg konsekvensene i eget rede når en hel verden ble rammet – det var knappest tenkelig. Og kanskje er det vår positive holdning som gjør dette så vanskelig å se; “Shit happens, bare ikke meg“.

Det finnes en grense, vet ikke hvor, men den finnes, og når den grensen passerer, vil de fleste være seg selv nærmest: De vil være med sine. Lojalitet til samfunnet har en grense. Da inntrer i så fall beordring, kanskje like utenkelig for mange.

Når det hardner til, er vi oss selv nærmest. I land hvor kapasiteten er sprengt, prioriteres egne borgere. Turister anbefales å reise til sine hjemland. I hjemlandet oppfordres vi til å holde oss innenfor kommunegrensen, helst innenfor eget hjem, familiene samles. Tilhørighet blir viktig.

Vi ser i dag en gedigen dugnadsånd, noen står på dag og natt for fellesskapet, og nesten alle av de øvrige forholder seg til det som er vedtatt. Så er det alltid noen som setter seg selv først, noen som føler de allerede har passert sin lojalitetsgrense, og som gjør som de selv mener er best – Nå er det lett å skille klinten fra hveten.

Kommer vi tilbake til normalen?

Det kommer til å bli en helt ny normal. Det har skjedd så mye som vil prege både system og mennesker for alltid, iallefall til vi har glemt, igjen.

Jeg vil formode at vi nå satser mer på norsk landbruk, bøndene må bli de nye oljearbeiderne.

Så må råstofforedling skje her hjemme. Vi trenger arbeidsplassene, verdiskapningen og vi trenger sunn og kortreist mat.

Kanskje en idè å blåse liv i gamle beredskapslagre, om ikke mel, så kanskje smittevernutstyr, og toalettpapir da.

På ei uke er Norge blitt enda mer elektronisk. Mange har nok hatt bratte læringskurver, og mange har nok blitt forbauset over hvor godt det har fungert, med undervisning for eksempel. Kommer skolen til å gå tilbake til vanlig klasseromsundervisning etter dette? Bør de det? Vil de det? Kommer lærerrollen til å endre seg til en facilitatorrolle, en som tilrettelegger for læring?

E-kurs er blitt hverdagspyssel i hus og hjem, å lære seg noe nytt er blitt enklere enn noen gang. Kreativiteten er stor for elektroniske sosiale liv. Vil dette fortsette?

Hver enkelts husberedskap får nok kraftig løft etter dette – å ta absolutt alt på sparket er kanskje ikke så lurt – fra hånd til munn er ingen god strategi. Vil flere sørge for å være selvhjulpen med noe fra egen hage? Vil vi fylle flere frysere og lære oss glemte teknikker for matkonservering?

Vil vi støtte våre lokale bedrifter og handle lokalt, eller vil netthandelen fortsette sin glanstid?

Vil vi feriere i Norge? Og har vi en turistnæring som står klar til å ta i mot oss, overlever de dette?

Har folk jobb?

Er sparebøssa til Norge usunt slanket?

Har vi fått til ny verdiskapning?

Speiler lønnsoppgjøret hvilke jobber som regnes som samfunnskritiske?

Ser vi verdien av lokal tilvirkning og styrking av distriktene?

Hva med alt vi utsatte, når skal politikerne begynne å krangle igjen?

Tåler vi en ny prøvelse nå? En ulykke kommer sjelden alene……

Ja, jeg synes vi har fått oss en kraftig en over kjeften, og hakesleppet kommer nok til å henge fortsatt.

Når det er sagt, så synes jeg Norge styres godt under rådende forutsetninger. Så forventes det skikkelig beredskapsmessig opprustning som lærdom av pandemien – dette vil skje igjen.

Hilsen fru beredskap