Lydige, men ikke lojale?

Nordmenn generelt har vist seg lojale under koronaen. Vi har gjort som regjeringen har anbefalt og vi har hyllet fagmyndighetene, vi er på folkemunne med Espen. Nasjonalfølelsen fikk næring oppi all elendigheta. Det er langt fra tilfelle i mange andre land.

Vi har vaksinert oss, og vi har trukket oss tilbake i kohorter, og vi har levd primitivt sosialt på mange måter. For veldig mange har dette kostet:

• Bedrifter har permittert ansatte, og noen har lukket dørene for alltid.
• Ungdommer som skulle smakt på livet og verden, har satt dette på vent, i et par år nå – de årene koster.
• De medisinske forsinkelsene smittetiltakene har medført, vet jeg ikke om vi noen gang får tall på, og for noen blir forsinkelsene fatale.
• Verdensøkonomien påvirkes, hva skjer om skjevhetene mellom rik og fattig forskyves enda mer?
• Hvis vi ikke kompenserer med ny produksjon for det som er lagt ned, vil vårt brutto nasjonalprodukt lide.

Var Erna heldig med timingen?
Eller var hun og hennes kollegaer meget dyktige der og da? Jeg synes Norge ble styrt ganske bra, til tross for at det fort ble klart at dette var vi ikke forberedt på. Vi var lojale overfor hverandre, gjorde som vi ble bedt om, hadde tillit til, eller i allefall respekt for at tiltakene var til det beste for landet – vi vernet om de svake, koste hva det koste vil.

Erna åpnet pengesekken, og Staten sørget for en viss kompensasjon der det hadde svidd mest, en viss kompensasjon…

Så overtok Jonas.
Og alt de skulle få gjort godt igjen, måtte legges til side da smitten brøt ut, de fikk ikke tatt tak i deres lovnader under valgkampen. Hvor motiverende kan dette ha vært for Vedum for eksempel, tipper han verket etter å få gjort endringer i distriktspolitikken og i landbrukene? I stedet for måtte han stå å forsvare tiltak som ble iverksatt.

Da smitten tiltok og Jonas og co tok «copy – paste» på Ernas tiltaksliste, adlød vi igjen, men vi adlød ikke uten å protestere. Vi var ikke lojale lengre, men vi forholdt oss lydige. Vi forstår og vil verne om de svake fortsatt, men vi forstår ikke hvorfor vi må verne de som kan, men ikke vil, la seg vaksinere.

De som ikke vil, forstår ikke hvorfor noen kan synes det er illojalt. Nettopp derfor protesterer vi, alle må bidra, og noen har allerede bidratt mer enn sunt.

Mange betaler nå en høy pris for blant annet å verne om de som ikke vil. Det er nok flere bedrifter som vil ikke overleve flere nedstenginger. Og hva da? Høy arbeidsledighet og lav produksjon i landet, er det bra for samfunnet?

Samtidig ble det fryktelig kaldt mange steder i landet, strømforbruket gikk til værs, både i Norge og land vi forsyner med strøm – strømprisene steg langt utover det tenkelige. Et folk som allerede hadde betalt dyrt, fikk nå regninger det ikke var mulig å forutse. Enda flere bedrifter lukket dørene. Skoleelever flyttet hjem, de hadde ikke råd å bo på hybel. Hytter ble ansett som luksus, det norskeste norske ble luksus, og det spørs om hytter blir hvermannseie etter dette.

Jonas åpnet også pengesekken, både for å kompensere der koronatiltakene hadde svidd mest, men også der strømregningene hadde svidd.

Pengesekken står nå åpen. Hvor lenge rekker den uten at det får store konsekvenser?

Samtidig økes prisene i matbutikkene som gjorde det godt under koronaen da vi handlet lokalt og innad i Norge, det liker vi ikke, selv om årsaken til økningene kan være økte kostnader for matbutikkene, nettopp grunnet koronaen. Lojaliteten til matbutikkene balanserer på en smal egg, det skal ikke mye til før vi velger andre alternativ, ikke bare fordi vi vil, men mange må nok tenke mer økonomi også når det kommer til matvarehandel. Jeg tror grensehandelen kommer til å vokse enda mer enn prognosene sa før koronaen. Hvor bra er det for samfunnet?

Så ville kompisen til Jonas passe pengesekken, Jens ville bli Sentralbanksjef.
Samtidig begynner folk å se kritisk på hvem som styrer hva i landet vårt, og de ser et mønster, de ser en slags kohort med makt. Mye makt på hender tilfeldigvis fra samme kohort? Hvor bra er det for samfunnet?

Eksemplene på politikere med urent mel i posen har nå vært så mange og fra så ulike partier at politikerforakten har fått gode vekstvilkår.
– Er vi der at det er opplest og vedtatt en tillitssvikt overfor en hel gruppe i samfunnet, grupper valgt av oss selv?
– Hva skjer med folk når de blir politikere?
– Hva skjer med vår oppfatning av de folkevalgte når de blir politikere?

Hvor bra er dette for samfunnet?

Samtidig varsles økende sykefravær…………….

Utenkelige scenarier har blitt hverdagslige, de overgår hverandre. Hva blir det neste? Og hvor er de som skulle forutsett og forberedt Norge på dette?

Alle disse erfaringene gjør noe med oss.

Sånt gjør noe med tillit.

Jeg frykter at vi ikke lenger kan si at den norske befolkningen er lojale overfor landets styrende organ, kanskje lydige fortsatt, av ren oppdragelse og vane, men lojale er det slett ikke sikkert at vi er videre.
Hvor bra er det for samfunnet?

Tror det hadde gjort seg med Jegerånden som obligatorisk lekse for alle som skal inn i politiske verv. (For de som ikke vet hva Jegerånden står for, kan lese hva jeg tenker den står for, HER.)

MELLEM linjene

Brenn ikkje inne med nåkka!