En siste hilsen?
Elsket og forhatt.
Måsen har alltid vært her på Seines, stort sett til nytte og glede, men også til plage og irritasjon. I min barndom var det flokker med måser over båter på havet og inn i støa. Godt med mat og måsene formerte seg. Skjær og holmer var hvite av fugl og skit. Også da stupte måsen om vi kom for nær ungene, men stort sett hadde de ungene sine ute på «måseholmene», og vi gikk trygt i fjæra.
Nå er det altfor stille i Seinesfjæra, og bare en og annen som kommer til båten ved fiske, de får selvsagt sin porsjon fra oss.
Det er først i voksen alder jeg har opplevd å måtte bruke paraply i måsungesesongen.
En periode på vårsommeren er det nesten umulig å gå til fots gjennom Bjerkvik sentrum uten å bli angrepet, rustning nødvendig. I år har denne perioden vært lang. Ikke bare har måsene født ungene sine mellom hus og bedrifter, de har også valgt å la ungene vokse opp der før de legger ut på den farefulle vegkryssingen mot havet. Og i selve rundkjøringa har måsen reir, konstant bråk og støv og farer.
I Tromsø slår måsen seg ned sammen med gjestene på uterestaurantene, og forsyner seg av maten deres, og bygg skites ned. Måsen er blitt et miljøproblem i bybildet.
Og den har også blitt et miljøproblem på fjellvann da den har trukket dit i jakten på mat, med seg har den parasitter som ikke skal være i fjellvann.
Hvorfor denne endringen, flyttingen og urbaniseringen blant måsene?
Svaret er enkelt: Kampen for tilværelsen.
Mindre mat i sjøen gjør det rett og slett mindre levelig for måsene.
Mindre matavfall fra mennesker medfører også mindre reservemat for måsene.
Mindre mat i sjøen medfører også mindre mat for andre fugler, for eksempel ørna. Ørna spiser da egg, og andre fugler som måsene.
Ørna er fredet, så den får gjøre som den vil. Vi har hytte i Seinesfjæra og har sett dette over flere år nå:
– Ørn som kommer seilende inn over måseholmene og forsyner flere ganger i døgnet, de hjerteskjærende måseskrikene er ikke til å ta feil av, vi ser hva som skjer.
Nå er ikke måseholmene hvite lengre, verken fugl eller skit å se.
Nå er det en og annen måse her, og kanskje overlever en og annen måsunge.
Ørna har flyttet redet sitt fra Ramnoran til litt lenger opp, i Kvanndalen. Med tomme måseholmer må menyen endres: Nå må ørna ta for seg av lam og reinkalver.
Fra at det var flokker med måser som fulgte båten inn i støa for sløying, har vi nå et, 1, måsepar som holder til her. De har en, 1, måseunge de vokter. Det virker som de holder seg nær oss, hunden og hytta, og vi tenker at det er tryggere med tanke på luftangrep.
Vi på hyttene her har adoptert måseparet, gir det plass, fred, jager inntrengere, og gir de litt mat.
Fugleinfluensaen herjer i Nord-Norge. Det er vel bare et tidsspørsmål før den når indre Ofotfjord og det stilner helt. Og den kommer til å ramme flere enn måsene, kanskje ørna som spiser måsene? Screenshottet nedenfor er fra Mattilsynets nettsider idag, oppdatert i går. Det er nært oss nå. Er vi klare?
Ørna kjemper nok også kampen for tilværelsen. Det kommer til å gå med flere lam og reinkalver, katter, hunder og stadig større dyr ettersom matfatene tømmes og ørnestammen øker.
Legger ved et bilde fra sist vinter i Abiskodalen der et revespor stoppet midt på et åpent lende. Spor etter vingeslag avslørte at fiende kom luftvegen, trolig kongeørn:
Kanskje på tide å redusere ørnestammen, hvis ikke viruset rammer disse like hardt som de mindre fuglene på ørnas matmeny? Naturen har en selvregulerende effekt. Fredning, jakt, Noahs ark osv er menneskelig inngripen. Selvsagt kan man diskutere om ikke den menneskelige inngripen også er naturlig i den forstand at vi også er en del av naturen……. Ikke vet jeg, men min livserfaring sier meg at fredning av ørn har bidratt til skjevfordeling av fuglearter i Seinesfjæra.
Jeg er redd dette blogginnlegget er en siste hilsen til måsene her. Takk for både gode og skumle minner.
MELLEM linjene
Brenn ikkje inne med nåkka!