web analytics
MELLEM linjene
Dødsbudskapene

Dødsbudskapene

Alt var bedre før!

Det e mykje likar søraførr!

Narvik og omegn revmatikerforening lever

For ikke så lenge siden ble jeg gjort oppmerksom på et facebookinnlegg som hevdet at en forening jeg leder, var nedlagt, død! Narvik og omegn revmatikerforening er så langt fra død og det er en rekke aktiviteter på programmet. Vi gikk straks ut og dementerte ryktene, og vi har vært i kontakt med avsender. Dødsbudskapet er allerede sendt, vi kan ikke endre på det, bare reparere.

For oss som forening betyr det at vi må bruke mere ressurser på synlighet, vi må vise enda mer livstegn, være enda mer aktive, bra uansett bakenforliggende årsak, så lenge vi makter. Vi skal nok gjøres oss veldig godt synlige fremover.

Mest trist er det at noen «der ute» sår frø til dødsbudskap.

Fremover kommer til å overleve

Ikke lenge siden lokalavisen gikk ut med informasjon om at avisen i større grad blir digital, papirutgaven vil komme sjeldnere. Det kokte mildt sagt i sosiale medier, og rundt kafebordene, dødsbudskapene kom på løpende bånd, avisen var å anse som død for mange. Papirløst =død avis.

Digital som jeg er, har jeg allikevel forståelse for den fortvilelse som oppstår når samfunnet mer og mer digitaliseres. Det er ikke bare den eldre garde som utestenges, ganske mange andre sliter. Det holder ikke å ha vært dataræser for 10 år siden, du må følge med HELE tiden, utviklingen går så fort. Du skal ikke være «ute» lenge, før du føler at du har mistet grepet. Nå er dette en annen debatt, en debatt som samfunnet i større grad burde ta opp, og gjøre noe med.

Fremover kommer til å overleve. Vi kommer til å lese Fremover digitalt. Og vi kommer til å lese avisen på andre måter enn før: Vi blar ikke fra side til side, men vi siler og søker opp det interessante.

Så ønsker jeg velkommen nye tiltak i samfunnet for å sikre at flere blir nyhetsinformert. Kanskje vi skulle hatt lokale «lyddusjer» der folk kan stoppe opp og høre enkelte nyheter. Nyheter i gata. Pod på resept. Vi er kanskje tilbake til behov for lokalradio? Ideen herved sådd, så kan noen andre komme på noe lurt mht finansiering…

Det er folk som meg og deg som står bak avisen. De skal ha lønn, mat på bordet, og bedriften Fremover skal gå i pluss. Da MÅ de tilpasse seg markedet, og ja, det betyr at de MÅ ha +artikler. Vi vil jo ha en lokalavis.

Sushi Point lever

Også Fremover kommer med dødsbudskap. Men i sommer plumpsa de uti med et budskap egnet til å ta feil av, overskriften lød: Sushi Point konkurs. Fremover var formidler, dødsbudskapet var reelt og presentert av andre.
Problemet var at et selskap bak og restauranten i Narvik bar samme navn. Det var selskapet bak som konka, ikke restauranten. Restauranten levde ikke i beste velgående lenger – dødsbudskapet hadde medført tapt salg – kunder trodde restauranten var nedlagt.

Fremover sto ikke bak dødsbudskapet, men de formidlet det, og hadde overskrift til misforståelse lokalt. De hadde straks ny artikkel som forklarte misforståelsene.

Det er ikke alltid at den enes død, er den andres brød, eller rå fisk.

Narvik forsvinner ikke fra kartet

Befolkningsstatistikk kommer årlig opp og ut. Tallene er ikke lystig lesing for de som håper på befolkningsvekst og tilflytting av yngre. Tallene gir oss signaler vi kanskje ikke liker, eller frykter, absolutt reelle følelser.
Like visst som statistikken, kommer diskusjonene rundt hva som skal til for å snu utviklingen, og der er meningene delte, og dødsbudskap skytes fra den ene meningen til den andre…. «bære å raske ihop å fløtte sørover»…… «alt va bedre før…..»

Lite diskuteres det rundt det faktum at ståa er ganske lik, eller lignende veldig mange andre steder rundt oss. Det nytter jo ikke å rette konkurransen mot omkringliggende områder, å plukke fra Harstad, eller å ribbe Senja for unge, for eksempel er ikke det som løser ressursmangel hos oss i lengden. Å sentralisere og flytte alt til sentrum er en løsning vi kritiserer myndighetene for å ha utøvd, alt festlig til sør-Norge. Vi skal vel ikke gå i samme fella kommunalt….

Kanskje blir vi enda mer forgubbet og forkjerringet i nord. Kanskje er det en illusjon å tro noe annet. Det er fint å ta siste delen av livet her, en kvalitet det også.
Storsamfunnet må i større grad ta ansvar for bosetning i hele landet, og ikke la småsamfunn konkurrere for livet mot hverandre. Dette burde være sikkerhetspolitikk på høyt nivå. Det er veldig mange politiske vedtak som kan hjelpe på sånn at også små steder i nord kan være gode og trygge bosteder, attraktive for alle aldersgrupper – der standarden ikke er vesentlig lavere enn resten av landet.

Det kommer ikke til å være døden og kroken på døra om befolkningsveksten stopper opp her, vi må bare tenke annerledes for å opprettholde samfunnsstandarden. Om vi ikke selger arvesølvet, så kan vi kanskje leie det bort på strenge vilkår og for summer som trengs til den samfunnsstandarden vi ønsker.

Måsene klarer seg

Sender ut dødsbudskap jeg også. Ikke lenge siden jeg sendte en siste hilsen til måsene. Ørna og fugleinfluensa jafset grådig i måsemanntallet, jeg var engstelig for de engang forhatte stuperne.

Det er ikke mange igjen, men de få, kommer til å klare seg. Hvorfor jeg er så sikker? Måsene er utrolig tilpasningsdyktige, de endrer kjapt (kjapt i menneskelig målestokk vel og merke) væremåte, flytter til tryggere områder, finner mat andre steder – og de legger egg om og om og om igjen.

Måsene klarer seg fordi de gir seg ikke. Vi bør herme litt mer etter måsene! Og følge mer med på hva som skjer når en rovfugl som ørna fredes over tid.

Erna blir nok fortsatt stjerna

Så var Endre skikkelig uskikkelig. Ernas ektemann hadde fra februar til november handlet aksjer til den store gullmedaljen, bak hennes rygg. Han hadde gjort henne inhabil i viktige saker, uten at hun visste om det. Noen nekter å tro at Erna ikke visste. Jeg tror på Erna. Samtidig gir Endres uskikkelighet enda mer mening, han kan nok følt seg veldig oversett.
Men jeg tror Erna fortsatt blir stjerna, eller at hun bør få mulighet til å skinne igjen, om velgerne vil.

Hvorfor?
Jeg tror vi kommer til å slite med å finne personer som både er dyktige og villige til å eksponere seg som toppolitiker, er gifte med selvstendige personer med egne karrierer, og samtidig ikke har noe misfarging på samvittigheten sin eller blant sine nærmeste. Den siste tiden har vel vist oss at det ikke kan være mange av dem.
Og om det finnes noen helt plettfrie, perfekte der ute, er det de vi vil skal representere oss?

Alle gjør feil.
På et kurs om avvik & læring diskuterte vi en case der en ansatt hadde gjort en skikkelig brøler som hadde kostet bedriften mange penger. Håndtering av saken ble diskutert, og de fleste av oss trakk opp kortet «dødsbudskap» – gi han sparken! Men en eldre deltaker talte oss midt imot, og høstet deretter applaus. Vedkommende ville absolutt ikke sparket den ansatte. Begrunnelsen var at kostnadene bedriften tapte grunnet brøleren kunne anses som opplæring. Arbeidsgiver hadde sånn sett kostet på den ansatte den dyreste opplæringen ever, og det ville være galskap å sparke han nå, nå som han hadde lært.

Psykologisk interessant, usjarmerende mennesketrekk

Hvorfor har vi en hang til å sende ut dødsbudskap, krisemaksimere, sverte, slå de som allerede er nede og så videre? Dette er noe bare vi mennesker holder på med. Ikke spesielt sjarmerende trekk ved oss heller. Tvilsomt et dypt forankret overlevelsesinstinkt, eller?

Veldig mange av oss gjør det, nærmest ubevisst.

Hadde vært interessant å lese noen psykologfaglige betraktninger rundt hvorfor vi er sånn.

Alle bilder: Pixabay

MELLEM linjene

Brenn ikkje inne med nåkka!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *