5 år med utenkeligheter!

For akkurat 5 år siden ble MELLEM linjene til, og en gammelrosa kamuflasjefarget blogg blottet seg for publikum. Formålet var å bedre mitt skriftspråk ved å få ut, ikke flinkt og snilt, aktualiteter jeg brenner for. Kanskje kunne jeg influere litt fra godstolen her hjemme om trauste gulrøtter og fornuftig øyesalve….. som motvekt til floraen av de mer knallrosa bloggene.

2019; Relativt bekymringsløst rundt om, ikke mye for en blogger å ta tak i, vi kranglet stort sett om kommunesammenslåing, utforming av kommunevåpen og sånt som jeg skrev om her:
«Vil du se trusa mi?»

Krig og covid og Helse Nord og sånt

Lite visste jeg da, jeg og for så vidt resten av verden, at det skulle oppstå virkelig kamuflasjefargede blogger, militærbloggere, virkelige krigsbloggere, i vårt nabolag. Fryktede skriveføre som bidrar med ord og bilder, sant og usant, som del av krigføring. Krigsbloggerne lever farlig, og noen blir pillet vekk, sprengt i filler, noe som bare understreker hvor fryktet de er. Blogginnlegg er av natur i bevegelse, på vandring, de deles og kan nå uendelig mange og langt. Ikke ufortjent at bloggere yrkeskategoriseres som influensere – de påvirker leserne, også i krig.

Bilde: Pixabay

Bare i løpet av disse 5 årene som gammelrosablogger har verden vært utsatt for de mest utenkelige scenarier, sånne scenarier som ganske nylig ble tatt ut av risikovurderinger da de ble ansett for totalt usannsynlige:


– Pandemi med nedstenging av landegrenser og betydelig innskrenking av innbyggernes bevegelsesfrihet. Bare så vidt i gang med restriksjonene og jeg var allerede i evalueringsfasen. Helt uvitende om hvor omfattende det skulle bli, og hvor lenge det skulle vare, blogget jeg og reflekterte rundt spørsmålet om vi hadde lært noe av koronaen allerede 28.mars 2020:

Fått oss en på kjeften?

Bilde: Pixabay

– Nabolandet på krigsstien. En konvensjonell krig som de opplevde i gamle dager, skulle ikke skje igjen, sånt var vi sluttet med. Og hva skjer? Jo russerne går til krig med jernskrammelet sitt, på gamlemåten, og verden blir tatt på senga. Overraskelse er vel grunnelementet i krigsangrep, og vi er vel mildt sagt overrasket over primitiviteten i den russiske krigføringen og hvor grusomme land vi har samhandlet med, brått kan bli. Den kalde krigens tid er forlengst glemt og vi har aktivt rustet ned eller latt ruste ned til en beredskapsfrieks store fortvilelse. Hvor rømmer folk når sirenene uler i Ukraina? Jo, de oppsøker tilfluktsrom, sånne type rom som jeg blogget om før krig og covid. Tror ikke det er gjort noe som helst for å bedre på kapasitet og kvalitet på våre tilfluktsrom, bare se på elendigheta jeg beregnet meg frem til i januar 2020:

Søk dekning, men hvor?

Bilde: Pixabay

– Og nå mens Gaza og Ukraina bombes sønder og sammen, og sykehusene deres fylles til randen og de gjør så godt de kan, så lar vi oss overraske over naivitet og blindhet fra helseledere på berget her hjemme: Nei nordlenninger trenger ikke sykehus med akuttfunksjoner, selv ikke i fredstid. Og alle de ambulansefolka som kommer til å trenges til denne surrealistiske planen, hvor skal de komme fra? Akuttlegene bak rattet?

– Og nå mens vi går i fakkeltog fordi Narvik er foreslått nedlagt fordi det mangler fagfolk i Harstad og Tromsø, ja, vet, det høres ut som skrivefeil, men det er visst ikke det… mens vi går i det fakkeltoget, gjøres det et ubegripelig lokalt vedtak mistenkelig likt det vi fakkelvandret mot: Kjøkkenet på Ellas Minne i Bjerkvik legges ned fordi det mangler folk på kjøkkenene i Ballangen og Kjøpsvik. Ubegripelig!!!

– Og mens vi ble kokforbainna av akutt-kutt-forslagene, så kommer jeg ikke på ord som beskriver den stemning som nå råder. Skulle ønske jeg kunne skrevet «lynings», mannevonde, rebelske eller noen sånne ord om stemningen her i Bjerkvik. Dessverre leser jeg mer oppgitthet, resignasjon og apati i folks kommentarer – «det nytter jo ikke, det er snart ikke mer igjen i Bjerkvik».

– Og nå, akkurat nå, mens verden sliter og det er dårlige økonomiske tider, skytes det opp farger og sprak for millioner i løpet av noen få minutter, som underholdning.

Jeg ønsker meg et 2024 der det fortsatt er viktig å skrive om trauste gulrøtter.

MELLEM linjene

Brenn ikkje inne med nåkka!