web analytics

Nybegynner voksen.

Jeg er nybegynner voksen.

Synes det er fantastisk å få være nybegynner voksen etter passert halve hundre. Noen tenker kanskje jeg er treg i utviklinga….. vel, kanskje treg i avtrekket. Det handler altså om klassen jeg skyter i:

“Klasse Nybegynner Voksen (NV). Denne klassen er en lavterskel-klasse for voksne nybegynnere på 100 meter/finfelt. Klassens nedre aldersgrense er 16 år. Klassen gjennomføres på alle stevner. Skyttere kan bli værende i denne klassen så lenge de ønsker. Ingen opprykkskrav. “

Kilde: www.dfs.no

Skårunge på Landsskytterstevne på Stjørdal 2018 – passe nervøs, både ho mor, og han far som fulgte etter i blindsonen.
Foto: dfs

Skytterbokas reglement for klassen nybegynner voksen:

Våpen og ammunisjon: I nybegynner voksen er alle våpen og kaliber tillatt iht. kap 6.

Påkledning: Det er tillatt å benytte skytterjakke, skytterlue, skytterhanske og albuebeskyttere (iht. Skytterbokas pkt. 8.140). Det er ikke tillatt å benytte spesiell skytebukse og/eller skytesko. Kontroll av bekledning foretas ved opprop/standplassleder.

Skyteprogram: Klassen skyter 25 skudd, 3×5 skudd liggende (15-skudd) og 2×5 skudd liggende (10-skudd) ved innendørs- og baneskyting. I feltskyting skyter klassen 30 skudd liggende finfelt (5×6 skudd). Skytetid som for rekruttklassen. Det skytes ikke finaleprogram i denne klassen. Premiering og rangering: Skytterne skal rangeres og med 1/3 premiering. Det skal ikke deles ut mesterskapsmedaljer i klasse NV. Innskudd: Klassen betaler innskudd som ungdomsklassene.

Kilde: Skytterboka 2019-2020.

_______________________________________________________________________

Englebarn….
Foto: Mikal Kvernelv

Jeg er vokst opp med våpen over senga. Tørrtrente med ei gammel krag i gangen hjemme på Seines. Aaaaaaltfor stor og tung for meg, og reima hadde krok som skulle i huller ikke beregnet til meg. Skytterbekledningen var en gammel, utrangert feltjakke, den også atten nummer for stor – jeg har jo aldri vært større enn 161,5 cm lang, på det lengste, i dag så kort at jeg går meg fast i gresstrå i skogen.

Prøvde meg på miniatyrskyting i skytterlaget i Bjerkvik da jeg gikk på ungdomsskolen. Den gang var banen i kjelleren på festlokalet. Eller kanskje det egentlig var omvendt: at skytterhuset ble brukt til festlokale…? Samme det. Arti å skyte, men motivasjonen forsvant fort da det ble for tungt for lille, spinkle meg, og spredningen på skivene veeeeeldig stor. Men husker enda de snille skytterne som hjalp oss, han Hårklau og han Bones, gode minner.

Ble ingen skytter den gang, fant vel ut at det var bedre å være på fest på skytterhuset enn å skyte der, iallefall noen år senere, hi-hi.

I mellom studier rakk jeg også en periode innom ungdomsheimevernet. Da var det igjen på med feltjakke og skyting på moen. Moro – det var det det var. Men lite fokus på å skyte for å treffe midt i blinken, det fikk andre ta seg av.

Pleide å si at mine skyttererfaringer stort sett kom fra hjemmeskyting, men sånt kan man jo ikke si lengre. Hadde et utendørshold der jeg fikk trene litt, i retning der det sjeldent (!) gikk folk. Pappa prøvde å legge til rette, men datra var ikke like ivrig, den blinken ble fort kjedelig. Vi hadde en gang en flaggstangtopp med bungel i, nabogutten som eide en luftpistol fikk skylda. Først i voksen alder tilsto jeg. Kanskje like greit jeg ikke videreutviklet skytterinteressen min i unge år.

_______________________________________________________________________

Norgescup – far og datter kjemper mot hverandre i stang og felthurtig

Eplet faller jo som kjent ikke så himla langt fra stammen og like barn leker best. Jeg er nå gift med Festus fra kruttrøyk, og vår datter trener for å skyte bedre enn han, det er bare et tidsspørsmål…

På stevner så jeg på live-visning når de skjøt konkurranser. Jeg bet negler og hoiet, også når de skjøt prøveskudd…… pinlig. De snakka om omgang, stang og adlerøyer, jeg hang ikke med i stammespråket, følte meg litt utafor. Det har jeg gjort noe med.

Foto: Lånt fra Gerd Altmann fra Pixabay 

Høsten 2017 var jeg med på “knokkelskyting”. Sykt Aktiv Bjerkvik fikk Medvindmidler til en mini skytterskole. Antagelig første gang jeg fikk skytekunnskaper inn med teskje….. det hjalp. På slutten av 2017 ble jeg med på skytetrening og ramlet inn i Parabolflua cup fra første trening, i den nyopprettede skytterklassen nybegynner voksen. Bratt læringskurve. Litt startsmerter som gikk mye bedre da jeg fikk eget, tilpasset utstyr. Året etter, deltok jeg på mange stevner, blant annet NNM og Landsskytterstevnet, og jeg fikk mitt eget våpen – bare mitt. Dette var kjempegøy, og jeg fikk til……….

Knokkelskyting for oss med litt ondt her og der

…… og det kom også en lang periode innendørsskyting der jeg ikke fikk til. I hele vinter har spredningen vært stor, jeg har hatt smerter under skyting og plagdes med liggestilling. Så lenge at motivasjonen hang i en tynn tråd, for jeg har virkelig prøvd mange ganger, mens resultatene bare gikk nedover. Merkelig nok gikk det best på konkurranser.

All snøen i år, ga en sein start på utesesongen, og nå i uka fikk jeg første utetrening. Etter et par 22-magasin ute i østavindsblåsten, ble det klart at det blir kaliber 6.5 framover. Det ble ikke ei knallgod førsteskyting, men mye bedre enn det jeg har prestert på lenge, så det var en optimistisk fru Mellem som forlot banen.

Herfra e det bære å jobbe videre med avtrakk, avtrekk, avtrekk, og god kontakt med skulder.

I helga er det stevnehelg, den ene av oss med hoftesmell, den andre med influensa, den tredje på bedringens veg og den fjerde må sørge for oppvarting av oss halvkranke. Hvordan kommer dette til å gå…..?

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

Diagnoseinformasjon.

Diagnoseinformasjon.

I dagens informasjonssamfunn er vi mye mer selektiv i våre informasjonssøk, uansett hva. Da jeg fikk en revmatisk diagnose søkte jeg ikke på “revmatisme”, men konkret på den diagnosen jeg hadde fått.

Dagens Klara Klok

Denne endringen har Norsk Revmatikerforbund, NRF, tatt til etterretning. I tillegg til tidligere organisering geografisk med fylkeslag og lokallag, gjøres det nå en stor satsing på diagnoser. Nettopp fordi dagens nydiagnostiserte ikke identifiserer seg som en revmatiker, men som en som har fått den og den diagnosen.

Det byr klart på utfordringer med spissing av informasjon, for revmatikerforbundet betyr det spissing av over 200 diagnoser. De vanligste diagnosene eller de med størst grupperinger er allerede organisert med egne landsdekkende diagnosegrupper, blant annet for Sjøgrens syndrom som er min følges”venn”.
HER en oversikt over noen av disse diagnosene.

Jeg ante fint lite om Sjøgrens syndrom da jeg fikk diagnosen, og i mine spissede søk på informasjon, kom det opp at en landsledelse for Sjøgrens syndrom søkte etter vara til styret. En unik mulighet til å lære masse om noe som gjaldt meg, en unik mulighet til å engasjere meg i noe da jeg måtte slippe arbeidslivet, og en unik mulighet til å bidra i samfunnet med noe meningsfullt og viktig for mange. Dette var i 2013, og i 2014 var jeg i gang.

Kan fortelle masse fra mitt “Sjøgrensliv” og som medlem i NRF-familien, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men dette innlegget skal handle om en av de tingene jeg er med å arrangere i NRF`s diagnosegruppe for Sjøgrens syndrom: Informasjonsmøter om Sjøgrens syndrom.     

1-2 ganger i året arrangerer vi disse diagnoseinformasjonsmøtene i samarbeid med fylkeslag rundt om i landet. Vi har vært i Trondheim, Bergen, Harstad og mandag i denne uka var vi i Drammen.

Stinn brakke på informasjonsmøtet om Sjøgrens syndrom i Drammen.
Foto: Hilde-Karin Bruhaug.

Informasjonsmøter er viktige for å nå ut med fersk informasjon. Sjøgrens syndrom er en kompleks sykdom, og den opptrer gjerne ulikt. Det er en diagnose som oftest fastsettes etter mange års plager, da har symptombildet blitt bekreftet med noen prøvesvar. En svensk artikkel brukte 7 år som gjennomsnittstid fra plager oppstår til diagnose er satt. For egen del er tallet 11-12 år, sett i ettertid.

Det er viktig å få ut informasjon, og få ned tiden fra symptom til diagnostisering. Viktig blant annet for å forebygge skader.

Møtene våre varer nå 2,5 timer, noe lengre er ikke forsvarlig verken for oss som arrangerer eller for de i salen, de fleste der har også sykdommen. På 2,5 timer går vi igjennom NRF`s diagnosehefte om sykdommen. Noe må tas med harelabb, av tidshensyn, og vi velger ut noe som vi går mer i dybden på. I Drammen var vi 5 stk fra diagnosegruppa som delte på arrangøroppgaven sammen med fylkeslaget. Og vi som plages med tørre øyne og munner før vi starter, er knusktørre ved møteslutt. Når de latinske ordene blir umulige å uttale, er det på tide å gi seg.

Hvordan orker vi dette?

Ja, hvordan orker vi det? Vi blir uten tvil ganske så slitne. Rett nok har vi lært oss noen triks for å gjøre oss bedre rustet til å være med på noe for en kortere periode, men vidundermedisinen er ikke funnet enda.

Men gleden ved å dele informasjon som er nyttig og til hjelp for mange er fantastisk medisin for ens eget indre, en veldig god følelse. Det er utrolig mange som uttrykker sin takknemlighet. Takknemlighet for å få hjelp til å finne ut, komme videre, hjelp til å forstå og ikke minst vise et fellesskap og en tilhørighet oss “sjøgrenere” imellom. Mange føler seg utrolig alene med plagene, og finner mye trøst og nytte i å kunne prate med andre i samme situasjon.

I tillegg er dette vinn-vinn for meg selv, den som gir, får. Jeg har kort veg til siste nytt om sykdommen, lærer masse, ikke minst om mestring av den, og det gjør det hakket lettere å akseptere og leve godt med den.

Jeg har lært meg flere mestringsstrategier, et par av mine hovedstrategier er “Sykt Aktiv” og “Godt nok”. Kan love at dette vil gjenspeiles i MELLEM linjene på flere måter.

Sånn orker jeg. Og den dagen jeg ikke orker dette lengre, så håper jeg at jeg har funnet noe annet som jeg orker, for jeg er overbevist om at det å holde seg engasjert i noe er veldig viktig.

” Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.”

Mer informasjon om diagnosegruppa og informasjonsmøtene HER.