Jeg la opp 450 masker, over dobbelt så mye som anbefalt i etterpåklokskap.
Jeg strikket 365 riller, fram og tilbake, 1 hver dag i 2018, fargevalg basert på mitt aktivitetsnivå den dagen.
Det ble så stort at etter 4 månder var det så uhåndterlig som håndarbeid, og aktivitetsteppet ble strikket i 3 deler.
Da var det 3 deler som måtte hekles rundt, og rundt, og rundt og rundt. Har regnet at jeg har heklet ca 90-100 meter kant. Det er mye til meg å være.
Sydde på 40 knapper på den ene delens langsider, så nå kan delene kneppes sammen til et større teppe via hullene i hekleborden. Da måler det ca 3 x 2,3 m. Eller 9 x 0,8 m om delene kneppes på kortsidene.
Prosjektet ble altså ferdig!
Monsterteppets bruksområde?
Teppedelene ble tatt ut for vask i ren påskenysnø, og lufting i frisk sjøluft.
9meter langt
Eller 3 x 2,3 m stort
Kneppeduktelt?
Hundehus?
Prinsesseslep?
Hangglider?
Teppet har altså mange bruksområder, et skikkelig allsidig teppe veldig mange helt sikkert bare MÅ ha.
Det kan også brukes som:
– Sengeteppe for stor seng
– Stoltepper for store stoler
– Benkepledd for lange benker
Vi er småfolk, med små hytter og hus. Teppet er for stort for oss. Det er derfor lagt ut for salg i nettbutikken til MELLEM linjene, litt for jobb, men mest for garn… kanskje jeg skal strikke et nytt…? I nettbutikken HER.
Dette er ikke reklame i vanlig forstand. Det eneste jeg håper å profittere på i dette prosjektet, er positiv helseeffekt. Erfaringene vil jeg dele med andre, derfor dokumenter jeg grundig.
www.olivita.com
I likhet med andre kronikere, velger jeg å prøve ulike produkter i håp om bedre hverdager, det koster. Gir de ingen effekt, kuttes de ut, og iallefall om de gir bivirkninger jeg ikke takler – det har vært noen sånne runder.
Medisiner får jeg av legen, de produktene jeg skriver om her er vanlige handelsvarer man kjøper selv. Det finnes pr i dag ingen helende medisin for Sjøgrens syndrom, som jeg har. De medisinene jeg får lindrer bare plagene, noen av dem. Sjøgrens har gitt meg sensitiv mage, det gjør blant annet at jeg rasjonerer på smertestillende, brukes kun ved spesielle anledninger. Så om jeg kan finne noe mindre “farlig” mot smerter, så prøver jeg det.
I dag bruker jeg kun et kosttilskudd. Med det har jeg sluppet unna de verste mageproblemene rett etter matinntak …. bank i bordet!!!
Har nylig kuttet ut et annet kosttilskudd med Omega3, et som anbefales til revmatikere. Omega3 har vist seg å ha god effekt mot betennelser, slitasjer, og skal virke smørende på tørre sjøgrenskropper. Men jeg klarte ikke å registrere noen positiv effekt av det produktet jeg har brukt nå i et par år. Da jeg i vinter har hatt merkbar forverring, spesielt i leddene, valgte jeg å kutte ut det jeg brukte, og heller vurdere andre tilskudd. (Å spise nok, skal litt til).
Men jeg må innrømme at jeg er skeptisk, såpass skeptisk at jeg leste og gransket ganske mye før jeg valgte å gi et annet Omega3-tilskudd en sjanse. Hver runde med test utgjør ganske store kostnader.
Jeg landet på Olivita og startet test av produktet 1.mai 2020.Prosjektet skal vare 1 år.
Hvorfor Olivita og hva er det?
Jeg googlet, og opp kom et hav av produkter. Begrenset søket til norske produkter, og havet ble litt mindre. Opp kom også det jeg hadde brukt uten merkbar effekt. Alle hørtes fantastiske ut i omtalene. Hva skulle jeg velge?
Et pekte seg ut. Kjente igjen “bakmannen”, Bjarne Østerud. Han foreleste i hematologi og immunologi da jeg gikk på fysiokjemikerhøgskolen, i forrige årtusen. En dyktig professor, en oppegående fagmann; jeg ble nysgjerrig og tok kontakt.
Dessuten inneholder det vitamin D som er spesielt viktig for en dame i min alder – skulle jeg brekke et bein…. ja tør ikke tenke hvordan det skulle gå.
I tillegg er dette et kortreist produkt.
Food rich in Omega 3 fatty acids. Kilde: www.olivita.com.
Bjarne delte bakgrunnen for Olivita. Jeg gjengir forkortet og med mine egne ord:
Som forsker med arvbare helseproblemer i familien valgte Bjarne å bruke sin kunnskap for å hjelpe familien og seg selv. Annen forskning han var involvert i, dokumenterte god effekt av trening, så Bjarne startet å trene i voksen alder. Tran ble også påstått å være bra grunnet innholdet av omega3, og Bjarne gjorde et forsøk som ble avsluttet uten dokumentert positiv effekt. Bjarne var da skeptisk til påstandene om positive Omega3-effekter på blodceller.
Så kom en periode med alvorlig sykdom og tidlig død i hans nære familie. Bjarne følte at noe måtte gjøres, både for seg selv og gjenlevende slektninger. I samarbeid med professor Edel Elvevoll på Fiskerihøgskolen gjorde Bjarne tester med uraffinerte (dvs kaldpressede) og raffinerte (som feks tran) sel,- og hvaloljer, og de gjorde interessante funn: I raffineringsprosessen forsvant noe av de betennelsesdempende antioksidantene. Funnet ga nøkkelen til Olivita som er en blanding av selolje med høyt innhold av Omega3-fettsyrer og kaldpresset olivenolje med høyt innhold av antioksydanter. En miks som bevarer de gode helseeffektene av oljene både på koagulasjon og betennelser.
I dag bruker Bjarne og hans slektninger Olivita fast, og de har overlevd familiesykdommen til tross. Bjarne er 80 år, løper på tredemølle og skal nå først avslutte arbeidslivet og pakke ned kontoret.
Bjarne skriver:
“Det er ingen tvil om at Olivita har gunstig effekt på blodplatene og mest sannsynlig skyldes det en kombinasjon av omega-3 fettsyren DPA som det er mye mer av i selolje enn andre marine oljer og kombinasjonen med olivenolje som er meget rik på antioksidanter. I muse-modell har vi vist at Olivita beskytter 57% mot åreforkalkning i en studie og i en studie i Nederland fant de 71% beskyttelse med Olivita. Dette tilskriver jeg effekten på blodplater og at Olivita har en meget god anti-inflammatorisk effekt. “
Norges fiskerihøgskole, i Tromsø. Foto lånt fra koro.no.
På nettsidene til Olivita finnes det masse informasjon og dokumentasjon, og Sjøgrens syndrom nevnes også som en sykdom som kan ha god effekt av Olivita. www.olivita.com
Blant brukeromtalene fester jeg meg med tilbakemeldingen fra en bioingeniør med flere sykdommer, blant annet Sjøgrens syndrom. Hun er også en av Bjarnes tidligere kollegaer, kanskje det var tillitsvekkende nok til at også hun prøvde Olivita. Etter 2 mnd med Olivita var hun så mye bedre at hun kom tilbake i 100% jobb på laboriatoriet. Jeg kontaktet henne også: Hun er ærlig på at hun er usikker på om hun ser forbedring i de typiske sjøgrensplagene hennes. Les mer om hennes erfaring HER.
Prosjektets varighet: 1.mai 2020 – 1.mai 2021. Forutsatt at jeg ikke må kutte det grunnet bivirkninger.
Testen: Jeg skal ta anbefalt daglig dose, 15ml, flytende Olivita med sitron, sammen med mat. Starter forsiktig, av hensyn til min sensitive mage, og øker gradvis fra 5 ml til 15 ml i løpet av første uke.
Jeg skal kjenne etter opplevde endringer, og dokumentere og dele.
Jeg skal følge med på noen blodverdier hos fastlegen, og jeg følger med vekta hjemme.
Forøvrig skal jeg leve som før.
Mulige feilkilder: Årstiden som har vært, er ofte verre for revmatikere.Vi går nå inn i en periode med mildere vær, et klima som skal være lettere for revmatikere. Når jeg samtidig tester et produkt som skal hjelpe mot nettopp disse plagene, kan det være at bedring skyldes klimaet, og ikke Olivitaen. Derfor har jeg bestemt meg for å la dette prosjektet gå i 1 år, mot 6 mnd som først planlagt.
Status ved prosjektstart:
Smertepunkter som har blitt forverret i det siste.
Mer og sterkere leddsmerter enn tidligere, flere ledd.
Mer sensitiv generelt enn tidligere, også øynene.
Vekta normal, iallefall for meg.
Spiser passe sunt, men ikke fanatisk.
Trener litt, daglig fysisk aktiv.
Bruker samme medisiner som tidligere.
Kosttilskuddet Peptid + fortsetter jeg med.
Har jeg en plan?
Planen er å dokumentere tett med logg i starten. Og jeg skal dele erfaringer, ikke for ofte, men noe underveis og avslutter med konklusjon rundt 1.mai 2021.
Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?
Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?
Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!
Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.
Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv. Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.
Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.
Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.
Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……
Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.
Løpetipsene.
Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.
Kom bare med tipsene du:
Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
Pust, du trenger luft for å løpe.
Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro
Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:
– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.
Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?
Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.
Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.
Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.
Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.
Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:
Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….
Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.
Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.
Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.
Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.
Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.
Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.
Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen? Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂
Noen leste kanskje om aktivitetsteppet som var mitt store, STORE, 2018-prosjekt? Strikket en rille hver dag med farge valgt ut fra hvor aktiv jeg hadde vært. Prosjektet som ble stort, et monsterteppe fordi jeg var rusten på dette med antall masker, pinnestørrelser og garn.
Bilde fra like over nyttår, straks i mål med mitt 2018-prosjekt, trodde jeg.
Tross alt, så var jeg ganske fornøyd med at jeg hadde klart å fullføre 365 riller. Men nå satt jeg altså med 3 laaaaaange remser, sånn ca 3 meter lange og 80-90 cm brede. Med mindre jeg kunne bruke de til gulvmatter, noe som jeg selvsagt ikke kunne – har ikke langt nok hus – så måtte de nesten sys sammen til et teppe, et monsterteppe, eller hva det nå blir til slutt. Jeg er igang, men ….
Et fryktelig varmt prosjekt ….
Det kan se ut som dette kommer til å ta et helt år til! Jeg valgte å lage heklekant rundt alle 3 delene. Heklekanten skulle være så grovheklet at den kunne duge som knappehull. Kjøpte billige kinaknapper, og planen er å kneppe de tre delene sammen til et teppe. Fant ut at det var eneste mulighet for å gi dette teppet en mulighet for å komme i bruk, et sted.
Hekling er det jammen lenge siden jeg har gjort …
Heklekant ja. Det første jeg måtte gjøre, var å investere i heklekrok, tykk heklekrok. Et århundre siden sist jeg heklet, så jeg var vel mildt sagt heklerusten da jeg satte i gang. Og nettopp grunnet heklerusten, så jeg ikke helt hvordan jeg både skulle få til en kant + knappehuller + søt avslutning uten at det så ut som en reketrål, så ble det flere runder: 1.runde med fastmasker (tror jeg) 2.runde med staver som ble for små hull for knappene (nesten sikker) 3. runde med dobbeldobbelstaver, noe sånt, som ble passelig for knappene (sikker) 4. runde med luftmasker for å jåle til teppet.
Hva tenkte jeg egentlig på i konstruksjonsfasen …..
Så i skrivende stund, 12. juli, er jeg akkurat ferdig med heklerundene på del 1. Man skal liksom sette seg realistiske mål, så jeg lover ikke mer enn at jeg skal være ferdig med monsterteppet innen 2019 – dokumentasjon loves.
Da skal jeg ha heklet: 4 runder x (3m+3m+90 cm + 90 cm) x 3 tepper = 93,6 heklemeter !!!!!!!!!!!!!
3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.
Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.
Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.
“Hm, ikke så verst!”
Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.
Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen. “Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.
Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen. “Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.
For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.
Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.
#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre
Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…
Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).
Sukker + salt + pepper + tørket gressløk
Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.
Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…
Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista. Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.
Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.
Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det. For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen. Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.
Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.
Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.
Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..
Ønskeliste.
Filètkniv
Beinnappetang
Stasjonært røkeri
Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.
Et hinsides prosjekt. Noen nyttårsløfter burde kanskje brytes.
For omtrent et år siden, i glanstida til fjorårets nyttårsløfter ble jeg forblendet av en idè. Tidlig i januar i 2018 la en av mine Sykt-Aktiv-venner ut bilde av et strikkeprosjekt som skulle vare hele 2018. Hver dag i 2018 skulle hun strikke en rille, fram og tilbake, og fargen skulle velges ut fra hvilken temperatur det var ute den dagen, TEMPERATURTEPPE, kaltes det.
Temperaturteppe.
Temperaturteppe???!!! Så for meg et et overkastteppe til å slenge over beina, noe sånt som de bruker på sykehus. I dag undrer vi oss ikke for lenge, vi googler, og vi får svar, i massevis.
Så fantastisk, ikke sant? Her kunne virkelig restegarnet komme til nytte. Ikke det minste rart at jeg ble hekta, boden var full av restegarn. I tillegg sendte min Sykt-Aktiv-venn bilder fra hennes temperaturteppeprosjekt, og det så jo ikke noe vanskelig ut, ikke vanskelig i det hele tatt …
Aktivitetsteppe.
Så slo kreativiteten inn med litt for hard styrke. Tenk om jeg kunne gjøre dette om til et AKTIVITETSTEPPE, slå to fluer i en smekk, liksom. Det ville bli perfekt match; først være i aktivitet, så strikke. Da ville teppet vokse i takt med at musklene overtok plassen til fettet mitt. Genialt, tenkte jeg.
Startet med å lage meg en aktivitetsskala fra 0 til over 8 timer , og jeg fordelte restegarn i 9 bunker og inn i skalaen min. Så langt alt vel.
Prinsippet samme som for temperaturteppe: Lage seg en skala for fargevalg.
Dette var noen dager inn i 2018 og jeg måtte rekonstruere fra 1.januar. Innså at jeg neppe klarte å være strikkeklar hver dag, så en form for registrering måtte til. Ingen problem for en skjemafriek som meg, og et aktivitetsteppeskjema ble til, antagelig for første gang i hele verden.
Skjemaet som har forfulgt meg i 2018.
Den store tabben.
Fra min Sykt aktiv-venn som strikker mye, og fast og pent, fikk jeg tips om å legge opp 400 masker på pinner nr. 4.
Jeg hadde forsåvidt lang fartstid med strikkepinner, men det lå en tid tilbake, og mine fingre var hakket svakere nå av artroser. Men motet var på topp, og dro ut garn som skulle holde til å legge opp 400 masker. Da jeg kom til 400 masker, hadde jeg enda en god lengde garn igjen av oppleggstråden, så pytt-pytt, jeg brukte resten og endte med 450 masker på pinnen.
450 masker løst strikket med diverse garn, gjerne tykt og rufsete, blir overraskende stort, faktisk utenkelig stort. Min Sykt Aktiv-venn med god strikkefasthet og korrekt garn til pinnene, fant at hennes 400 masker ble for mye, hun begynte på nytt, da med 300 masker. Dette var så tidlig at jeg så ikke konsekvensene av mine 450 masker, på det tidspunktet.
Hvordan gikk det med meg og mine 450 masker? Jo jeg holdt faktisk tidskjemaet sånn høvelig, men etter 4 måneder måtte jeg innse at det eneste rette å gjøre da, var å felle av og dele arbeidet. Etter 4 måneder var teppet så stort og uhåndterlig, fryktelig tungt, og varmt, umulig å drasse det med meg på sommerferie, landsskytterstevne, bussturer og så videre. Man skal ikke gi seg selv om ting butter litt i mot, å felle av etter 4 måneder syntes egentlig som en ny genial idè. Jeg la fra meg januar-februar-mars og april, som da var ca 1 meter lang og noe over 3 meter bred, eller omvendt, alt etter hvordan man vil se det, og jeg la ut på ny 4 måneders 450 maskers strikkerace.
Og 4 måneder senere, på siste 4 måneders race, var jeg ved fortsatt godt mot og i noenlunde rute. Helt utrolig, egentlig.
Status 1.1.2019 – bare 10 dager på etterskudd, det er innenfor, synes jeg.
Utfordringer.
Bortsett fra lengden, tyngden og størrelsen, så har dette prosjektet bydd på flere utfordringer:
Garnmengden var totalt feilberegnet. Allerede på første 4 måneders lengde var garnbolkene mine tomme og jeg måtte fylle på med det jeg hadde av farger og kvaliteter. Ikke alt like kledelig.
Aktivitetsbegrepet var altfor diffust. Skulle for eksempel en time hardere trening regnes på lik linje med en time lett skogstur? Og med min begrensede energi så må jeg prioritere: Skal jeg for eksempel være med på dugnad, så må jeg droppe andre aktiviteter den dagen. Skulle sånne dager registreres som 0? Løsningen ble at jeg regnet all form for lett fysisk aktivitet 1:1, og tyngre aktiviteter ganget jeg med 2. Sånn fikk jeg brukt hele fargeskalaen.
Med det store garnforbruket ble ikke de 3 remsene like, de matcher knappest. Dette blir nok mer et morsomt teppe, enn et vakkert teppe, hvis det engang blir et teppe …
For hver runde, og ved en del garnskjøter, ble det tråder som måtte festes. I starten var jeg flink og gjorde dette etterhvert, da ble ikke festingen så uoverkommelig. Tør ikke tenke på det jeg har igjen nå …
Tips: Fest trådene etterhvert.
Blir mitt hinsides prosjekt fullført noen gang?
I skrivende stund gjenstår avfelling og trådfesting på remse 3. Det skal gå greit. Skal dette bli et, 1, årsteppe, så må jeg jo få delene til å henge sammen på et vis. Ser at strikkingen tøyes veldig godt, så det kan godt tenkes at disse tre delene sydd sammen med heklekant rundt, kun passer som King Size ++ sengeteppe, og ikke til våre minidobbeltsenger. Og hvis jeg ikke får brukt det, hvor i all verden skal jeg oppbevare monsterteppet?
En ny idè slår inn.
I vår familie har kneppedukstelt vært i bruk, faktisk ganske koselig det. Teltassosiasjonen til mitt strikkeprosjekt har slått inn, med full kraft, og jeg ser for meg en helt ny verdensløsning for nyttegjøring av de altfor lange, eller brede, strikkeremsene. Lar min idè seg realisere, vil løsningen publiseres unikt og for aller første gang, her i MELLEM linjene, forhåpentlivis en gang i 2019.
Sånn skulle det vært gjort.
I bestemor Esters blogg kan du lese en veldig god beskrivelse av temperaturtepper, hvordan dette EGENTLIG skal gjøres, denne damen har skjønt det. Og så har hun en kjempefin blogg. Link HER.
