Prosjekter påhitt ting jeg finner på
Jeg fikk tips og inspirasjon fra følgere og gikk i gang ute på hytteverandaen.
Sola stekte, det var en varm dag, og det murret i hodet mitt. Men male skulle jeg…
Men hei – jeg har fått et nytt utgangspunkt å jobbe videre med.
Skal ikke gape over for mye:
Skal forsøke å fullføre 1 bilde. Det vil si gjøre det ferdig sånn at jeg er rimelig fornøyd selv.
Har du inspirasjon til meg:
Bring it on! Bruk facebook og pepre meg med idèer, kanskje klarer jeg å rive meg løs og male noe annet enn rein…
Forberedelser:
Jeg har grunnet lerretet i en varm sommerfarge. Den blir med på vegen videre, men hvor mye av den som vil vises, eller om den bare vil ligge i bunn og gi varme, det får tiden vise.
Man tager hva man haver:
Jeg skal ikke være kresen med farger, maling og pensler. Når jeg er på hytta, bruker jeg det jeg har. Det betyr at jeg må være flink til å blande farger.
Deler:
Tøff i trynet og lover å dele prosessen videre. Ikke vær redd for at jeg kommer til å jamme nettet ned med ulike varianter. Jeg er en utrolig treg maler, bruker laaaaaaaaaaaaaaang tid, og jeg kan ikke holde på lenge av gangen.
Men akkurat nå vil jeg dele bilder av mitt nyanskaffede feltstaffeli. Det er jeg superfornøyd med. Har til og med kompass på det. Så om jeg går meg vill i malingen, bør jeg finne hjem igjen. Og det har krok midt under, og det har jeg jo erfart hva skal brukes til: Lodd, sånn at ikke havblåsten blåser alt overende igjen.
Og du, ikke glem å pepre meg med inspirasjon!
Jeg har nå testet Olivita i 1 måned, og vil dele erfaringer, tanker og litt fakta.
OBS! Og jeg har nå rettet en stor feil jeg gjorde i første publisering av dette innlegget, gjelder DPA, DHA og EPA – det hadde gått i surr. Les rettelsen nedenfor.
Jeg brukte første uka til å øke meg opp fra 5 ml til 15 ml daglig. Det gikk helt fint og magen gikk ikke bananas. Tenker jeg vil anbefale det som tilvenning ved sensitive mager.
Videre har det vært 15 ml daglig, til frokost, midt i måltidet. Det svir litt i halsen med det samme (olivenoljen), men det går raskt over. Kjenner heller ikke noe transmak utover dagen – ingen gulp, heldigvis.
1 måned er for lite til å konkludere noe om effekt. Det jeg derimot kan si, er at jeg helt klart ikke har verre leddproblemer (bortsett fra ryggen, men det er et annet kapittel). Og jeg mener at jeg har mindre leddverk og er mindre stiv, spesielt i fingrene. Om det skyldes varmere vær, endring i aktiviteter eller Olivitaen er vanskelig å si, det skal tiden få vise.
Følg med – jeg fortsetter testen.
Olivita består av selolje med omega 3, extra virgin olivenolje med antioksidanter og vitamin D.
Denne gang skal jeg skrive litt om omega 3.
Viktig rettelse etter feil i første publisering:
Det er DPA fettsyren som er mest av i selolje, og den som antas å ha gitt gunstig helseeffekt hos eskimoene. Denne erfaringen tok Olivita med seg da produktet deres ble forsket fram, tidligere tester med tilsvarende produkter med DHA og EPA hadde ikke gitt ønsket effekt.
Her en artikkel om akkurat DPA, fra en annen leverandør. Tenker det er greit å vise dokumentasjon fra flere miljøer. Her sier de blant annet:
“Omega-3 DPA finner vi i gode mengder i brystmelk, selolje og lakseolje.“
“Andre har direkte sammenlignet DPA med EPA og DHA, og funnet ut at DPA er lang mer potent en sine to mer kjente omgea-3 fettsyrer. DPA er kraftig betennelsesdempende og dermed meget effektiv til å hindre at blodet vårt klumper seg og tetter blodårene våre. Dette er med på å forklare hvorfor eskimoer hadde så lave tilfeller av hjerteinfarkt. Et studie med over 2000 voksne japanere viser at DPA også motvirker stive og harde blodårer.”
(Kilde: https://www.farmateket.no/artikkel/artikkel/115/Omega-3-DPA-%E2%80%93-den-glemte-fettsyren?)
_____________________________________________________________________________
Omega-3 er umettede fettsyrer viktige for betennelsesdempende prosesser. De lengste omega-3-fettsyrekjedene er gunstigst, for eksempel de som forkortet kalles DPA, DHA og EPA. Disse finnes i fet fisk og tran, og selolje har spesielt høyt innhold av DPA, derfor selolje i Olivita.
Omega-ordet, en gresk bokstav som ligner på w, og tallet 3, angir kjemisk forklaring på hvor i karbonkjeden dobbeltbindinger er plassert. Sånt er mest kjemikersnacks, men det er greit for alle å vite at omega 3 er et samlebegrep, ikke alt er gull.
Mennesker kan ikke lage disse stoffene, de må tilføres. I kosten finnes omega-3-fettsyrene DHA og EPA i fet fisk som makrell, sild, ørret, ansjos og laks. Omega 3 finnes også i nøtter, egg og rapsolje blant annet, men disse har en annen type omega 3. Det er altså fet fisk som gjelder – eller tilskudd.
DPA-fettsyren som det finnes mye av i Olivitaen som jeg tester, kommer fra sel – så enten må jeg spise selkjøtt, eller ta tilskudd.
Omega-3-fettsyrer er viktig for å forebygge hjerte/kar-lidelser, leddplager, migrene og hudlidelser. Omega-3 har også gunstig effekt på immunforsvaret. Og, det finnes også studier som sier at fettsyrer kan ha god virkning på tørre øyne – interessant…
I en studie i 2013, ble en gruppe Sjøgrenspasienter testet mht tørre øye og effekt av omega-3. En del av gruppen fikk omega-3-tilskudd, den andre delen fikk placebo-tilskudd uten omega-3. Studien viste at omega-3 klart hadde gunstig effekt på øynene, spesielt ved problemer med meibomske kjertler og ved øyelokksbetennelser. Studien konkluderte med behov for for mer forskning for å forstå virkningsmekanismene.
(Kilde: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3874521/)
Forskere har blitt overrasket ved at “den skumle og betennelsesfremmende” omega-6-fettsyren har vist gunstig effekt på tørre øyne hos Sjøgrens pasienter. Det viste seg å være den spesielle omega-6-varianten, GLA-fettsyren, som var velgjøreren, den som blant annet finnes godt om i nattlysolje.
(Kilde: https://www.ophthalmologytimes.com/article/studying-role-omegas-dry-eye-disease-beyond-dream/page/0/1)
Balansen mellom omega 3 og omega 6 er vesentlig – skriver om det i et annet innlegg.
HER er link til mitt første innlegg om Olivita – starten på prosjektet mitt.
Les mer om Olivita HER
Jada, skjemmes!
Dette har tatt altfor lang tid, to år og noen måneder.
Men nå er jeg ferdig.
Historien bak “Aktivitetsteppet” kan leses HER.
En produktvurdering kan leses HER.
Jeg la opp 450 masker, over dobbelt så mye som anbefalt i etterpåklokskap.
Jeg strikket 365 riller, fram og tilbake, 1 hver dag i 2018, fargevalg basert på mitt aktivitetsnivå den dagen.
Det ble så stort at etter 4 månder var det så uhåndterlig som håndarbeid, og aktivitetsteppet ble strikket i 3 deler.
Da var det 3 deler som måtte hekles rundt, og rundt, og rundt og rundt. Har regnet at jeg har heklet ca 90-100 meter kant. Det er mye til meg å være.
Sydde på 40 knapper på den ene delens langsider, så nå kan delene kneppes sammen til et større teppe via hullene i hekleborden. Da måler det ca 3 x 2,3 m. Eller 9 x 0,8 m om delene kneppes på kortsidene.
Prosjektet ble altså ferdig!
Teppedelene ble tatt ut for vask i ren påskenysnø, og lufting i frisk sjøluft.
Teppet har altså mange bruksområder, et skikkelig allsidig teppe veldig mange helt sikkert bare MÅ ha.
Det kan også brukes som:
– Sengeteppe for stor seng
– Stoltepper for store stoler
– Benkepledd for lange benker
Vi er småfolk, med små hytter og hus. Teppet er for stort for oss. Det er derfor lagt ut for salg i nettbutikken til MELLEM linjene, litt for jobb, men mest for garn… kanskje jeg skal strikke et nytt…? I nettbutikken HER.
Dette er ikke reklame i vanlig forstand. Det eneste jeg håper å profittere på i dette prosjektet, er positiv helseeffekt. Erfaringene vil jeg dele med andre, derfor dokumenter jeg grundig.
I likhet med andre kronikere, velger jeg å prøve ulike produkter i håp om bedre hverdager, det koster. Gir de ingen effekt, kuttes de ut, og iallefall om de gir bivirkninger jeg ikke takler – det har vært noen sånne runder.
Medisiner får jeg av legen, de produktene jeg skriver om her er vanlige handelsvarer man kjøper selv. Det finnes pr i dag ingen helende medisin for Sjøgrens syndrom, som jeg har. De medisinene jeg får lindrer bare plagene, noen av dem. Sjøgrens har gitt meg sensitiv mage, det gjør blant annet at jeg rasjonerer på smertestillende, brukes kun ved spesielle anledninger. Så om jeg kan finne noe mindre “farlig” mot smerter, så prøver jeg det.
I dag bruker jeg kun et kosttilskudd. Med det har jeg sluppet unna de verste mageproblemene rett etter matinntak …. bank i bordet!!!
Har nylig kuttet ut et annet kosttilskudd med Omega3, et som anbefales til revmatikere. Omega3 har vist seg å ha god effekt mot betennelser, slitasjer, og skal virke smørende på tørre sjøgrenskropper. Men jeg klarte ikke å registrere noen positiv effekt av det produktet jeg har brukt nå i et par år. Da jeg i vinter har hatt merkbar forverring, spesielt i leddene, valgte jeg å kutte ut det jeg brukte, og heller vurdere andre tilskudd. (Å spise nok, skal litt til).
Men jeg må innrømme at jeg er skeptisk, såpass skeptisk at jeg leste og gransket ganske mye før jeg valgte å gi et annet Omega3-tilskudd en sjanse. Hver runde med test utgjør ganske store kostnader.
Jeg landet på Olivita og startet test av produktet 1.mai 2020. Prosjektet skal vare 1 år.
Jeg googlet, og opp kom et hav av produkter. Begrenset søket til norske produkter, og havet ble litt mindre. Opp kom også det jeg hadde brukt uten merkbar effekt. Alle hørtes fantastiske ut i omtalene. Hva skulle jeg velge?
Et pekte seg ut. Kjente igjen “bakmannen”, Bjarne Østerud. Han foreleste i hematologi og immunologi da jeg gikk på fysiokjemikerhøgskolen, i forrige årtusen. En dyktig professor, en oppegående fagmann; jeg ble nysgjerrig og tok kontakt.
Dessuten inneholder det vitamin D som er spesielt viktig for en dame i min alder – skulle jeg brekke et bein…. ja tør ikke tenke hvordan det skulle gå.
I tillegg er dette et kortreist produkt.
Bjarne delte bakgrunnen for Olivita. Jeg gjengir forkortet og med mine egne ord:
Som forsker med arvbare helseproblemer i familien valgte Bjarne å bruke sin kunnskap for å hjelpe familien og seg selv. Annen forskning han var involvert i, dokumenterte god effekt av trening, så Bjarne startet å trene i voksen alder. Tran ble også påstått å være bra grunnet innholdet av omega3, og Bjarne gjorde et forsøk som ble avsluttet uten dokumentert positiv effekt. Bjarne var da skeptisk til påstandene om positive Omega3-effekter på blodceller.
Så kom en periode med alvorlig sykdom og tidlig død i hans nære familie. Bjarne følte at noe måtte gjøres, både for seg selv og gjenlevende slektninger. I samarbeid med professor Edel Elvevoll på Fiskerihøgskolen gjorde Bjarne tester med uraffinerte (dvs kaldpressede) og raffinerte (som feks tran) sel,- og hvaloljer, og de gjorde interessante funn: I raffineringsprosessen forsvant noe av de betennelsesdempende antioksidantene. Funnet ga nøkkelen til Olivita som er en blanding av selolje med høyt innhold av Omega3-fettsyrer og kaldpresset olivenolje med høyt innhold av antioksydanter. En miks som bevarer de gode helseeffektene av oljene både på koagulasjon og betennelser.
I dag bruker Bjarne og hans slektninger Olivita fast, og de har overlevd familiesykdommen til tross. Bjarne er 80 år, løper på tredemølle og skal nå først avslutte arbeidslivet og pakke ned kontoret.
Bjarne skriver:
“Det er ingen tvil om at Olivita har gunstig effekt på blodplatene og mest sannsynlig skyldes det en kombinasjon av omega-3 fettsyren DPA som det er mye mer av i selolje enn andre marine oljer og kombinasjonen med olivenolje som er meget rik på antioksidanter. I muse-modell har vi vist at Olivita beskytter 57% mot åreforkalkning i en studie og i en studie i Nederland fant de 71% beskyttelse med Olivita. Dette tilskriver jeg effekten på blodplater og at Olivita har en meget god anti-inflammatorisk effekt. “
Les også hva han skriver på “Bjarne Østerud Blogg“.
På nettsidene til Olivita finnes det masse informasjon og dokumentasjon, og Sjøgrens syndrom nevnes også som en sykdom som kan ha god effekt av Olivita. www.olivita.com
Blant brukeromtalene fester jeg meg med tilbakemeldingen fra en bioingeniør med flere sykdommer, blant annet Sjøgrens syndrom. Hun er også en av Bjarnes tidligere kollegaer, kanskje det var tillitsvekkende nok til at også hun prøvde Olivita. Etter 2 mnd med Olivita var hun så mye bedre at hun kom tilbake i 100% jobb på laboriatoriet. Jeg kontaktet henne også: Hun er ærlig på at hun er usikker på om hun ser forbedring i de typiske sjøgrensplagene hennes. Les mer om hennes erfaring HER.
Prosjektets varighet:
1.mai 2020 – 1.mai 2021. Forutsatt at jeg ikke må kutte det grunnet bivirkninger.
Testen:
Jeg skal ta anbefalt daglig dose, 15ml, flytende Olivita med sitron, sammen med mat. Starter forsiktig, av hensyn til min sensitive mage, og øker gradvis fra 5 ml til 15 ml i løpet av første uke.
Jeg skal kjenne etter opplevde endringer, og dokumentere og dele.
Jeg skal følge med på noen blodverdier hos fastlegen, og jeg følger med vekta hjemme.
Forøvrig skal jeg leve som før.
Mulige feilkilder:
Årstiden som har vært, er ofte verre for revmatikere.Vi går nå inn i en periode med mildere vær, et klima som skal være lettere for revmatikere. Når jeg samtidig tester et produkt som skal hjelpe mot nettopp disse plagene, kan det være at bedring skyldes klimaet, og ikke Olivitaen. Derfor har jeg bestemt meg for å la dette prosjektet gå i 1 år, mot 6 mnd som først planlagt.
Planen er å dokumentere tett med logg i starten. Og jeg skal dele erfaringer, ikke for ofte, men noe underveis og avslutter med konklusjon rundt 1.mai 2021.
Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?
Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!
Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.
Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.
Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.
Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.
Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……
Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.
Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.
Kom bare med tipsene du:
Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:
– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.
Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?
Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.
Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.
Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.
Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.
Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.
Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:
Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….
Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.
Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.
Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.
Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.
Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.
Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.
Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂
Noen leste kanskje om aktivitetsteppet som var mitt store, STORE, 2018-prosjekt? Strikket en rille hver dag med farge valgt ut fra hvor aktiv jeg hadde vært. Prosjektet som ble stort, et monsterteppe fordi jeg var rusten på dette med antall masker, pinnestørrelser og garn.
Galskapen bak monsterteppet kan leses HER.
Tross alt, så var jeg ganske fornøyd med at jeg hadde klart å fullføre 365 riller. Men nå satt jeg altså med 3 laaaaaange remser, sånn ca 3 meter lange og 80-90 cm brede. Med mindre jeg kunne bruke de til gulvmatter, noe som jeg selvsagt ikke kunne – har ikke langt nok hus – så måtte de nesten sys sammen til et teppe, et monsterteppe, eller hva det nå blir til slutt. Jeg er igang, men ….
Det kan se ut som dette kommer til å ta et helt år til! Jeg valgte å lage heklekant rundt alle 3 delene. Heklekanten skulle være så grovheklet at den kunne duge som knappehull. Kjøpte billige kinaknapper, og planen er å kneppe de tre delene sammen til et teppe. Fant ut at det var eneste mulighet for å gi dette teppet en mulighet for å komme i bruk, et sted.
Heklekant ja. Det første jeg måtte gjøre, var å investere i heklekrok, tykk heklekrok. Et århundre siden sist jeg heklet, så jeg var vel mildt sagt heklerusten da jeg satte i gang.
Og nettopp grunnet heklerusten, så jeg ikke helt hvordan jeg både skulle få til en kant + knappehuller + søt avslutning uten at det så ut som en reketrål, så ble det flere runder:
1.runde med fastmasker (tror jeg)
2.runde med staver som ble for små hull for knappene (nesten sikker)
3. runde med dobbeldobbelstaver, noe sånt, som ble passelig for knappene (sikker)
4. runde med luftmasker for å jåle til teppet.
Så i skrivende stund, 12. juli, er jeg akkurat ferdig med heklerundene på del 1. Man skal liksom sette seg realistiske mål, så jeg lover ikke mer enn at jeg skal være ferdig med monsterteppet innen 2019 – dokumentasjon loves.
Da skal jeg ha heklet:
4 runder x (3m+3m+90 cm + 90 cm) x 3 tepper = 93,6 heklemeter !!!!!!!!!!!!!
3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.
Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.
Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.
Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.
Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.
Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.
For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.
Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.
Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…
Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.
Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).
Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.
Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…
Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.
Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.
Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.
Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.
Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..
Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.
For omtrent et år siden, i glanstida til fjorårets nyttårsløfter ble jeg forblendet av en idè. Tidlig i januar i 2018 la en av mine Sykt-Aktiv-venner ut bilde av et strikkeprosjekt som skulle vare hele 2018. Hver dag i 2018 skulle hun strikke en rille, fram og tilbake, og fargen skulle velges ut fra hvilken temperatur det var ute den dagen, TEMPERATURTEPPE, kaltes det.
Temperaturteppe???!!! Så for meg et et overkastteppe til å slenge over beina, noe sånt som de bruker på sykehus. I dag undrer vi oss ikke for lenge, vi googler, og vi får svar, i massevis.
Så fantastisk, ikke sant? Her kunne virkelig restegarnet komme til nytte. Ikke det minste rart at jeg ble hekta, boden var full av restegarn. I tillegg sendte min Sykt-Aktiv-venn bilder fra hennes temperaturteppeprosjekt, og det så jo ikke noe vanskelig ut, ikke vanskelig i det hele tatt …
Så slo kreativiteten inn med litt for hard styrke. Tenk om jeg kunne gjøre dette om til et AKTIVITETSTEPPE, slå to fluer i en smekk, liksom. Det ville bli perfekt match; først være i aktivitet, så strikke. Da ville teppet vokse i takt med at musklene overtok plassen til fettet mitt.
Genialt, tenkte jeg.
Startet med å lage meg en aktivitetsskala fra 0 til over 8 timer , og jeg fordelte restegarn i 9 bunker og inn i skalaen min. Så langt alt vel.
Dette var noen dager inn i 2018 og jeg måtte rekonstruere fra 1.januar. Innså at jeg neppe klarte å være strikkeklar hver dag, så en form for registrering måtte til. Ingen problem for en skjemafriek som meg, og et aktivitetsteppeskjema ble til, antagelig for første gang i hele verden.
Fra min Sykt aktiv-venn som strikker mye, og fast og pent, fikk jeg tips om å legge opp 400 masker på pinner nr. 4.
Jeg hadde forsåvidt lang fartstid med strikkepinner, men det lå en tid tilbake, og mine fingre var hakket svakere nå av artroser. Men motet var på topp, og dro ut garn som skulle holde til å legge opp 400 masker. Da jeg kom til 400 masker, hadde jeg enda en god lengde garn igjen av oppleggstråden, så pytt-pytt, jeg brukte resten og endte med 450 masker på pinnen.
450 masker løst strikket med diverse garn, gjerne tykt og rufsete, blir overraskende stort, faktisk utenkelig stort. Min Sykt Aktiv-venn med god strikkefasthet og korrekt garn til pinnene, fant at hennes 400 masker ble for mye, hun begynte på nytt, da med 300 masker. Dette var så tidlig at jeg så ikke konsekvensene av mine 450 masker, på det tidspunktet.
Hvordan gikk det med meg og mine 450 masker? Jo jeg holdt faktisk tidskjemaet sånn høvelig, men etter 4 måneder måtte jeg innse at det eneste rette å gjøre da, var å felle av og dele arbeidet. Etter 4 måneder var teppet så stort og uhåndterlig, fryktelig tungt, og varmt, umulig å drasse det med meg på sommerferie, landsskytterstevne, bussturer og så videre. Man skal ikke gi seg selv om ting butter litt i mot, å felle av etter 4 måneder syntes egentlig som en ny genial idè. Jeg la fra meg januar-februar-mars og april, som da var ca 1 meter lang og noe over 3 meter bred, eller omvendt, alt etter hvordan man vil se det, og jeg la ut på ny 4 måneders 450 maskers strikkerace.
Og 4 måneder senere, på siste 4 måneders race, var jeg ved fortsatt godt mot og i noenlunde rute. Helt utrolig, egentlig.
Bortsett fra lengden, tyngden og størrelsen, så har dette prosjektet bydd på flere utfordringer:
I skrivende stund gjenstår avfelling og trådfesting på remse 3. Det skal gå greit.
Skal dette bli et, 1, årsteppe, så må jeg jo få delene til å henge sammen på et vis. Ser at strikkingen tøyes veldig godt, så det kan godt tenkes at disse tre delene sydd sammen med heklekant rundt, kun passer som King Size ++ sengeteppe, og ikke til våre minidobbeltsenger. Og hvis jeg ikke får brukt det, hvor i all verden skal jeg oppbevare monsterteppet?
I vår familie har kneppedukstelt vært i bruk, faktisk ganske koselig det. Teltassosiasjonen til mitt strikkeprosjekt har slått inn, med full kraft, og jeg ser for meg en helt ny verdensløsning for nyttegjøring av de altfor lange, eller brede, strikkeremsene. Lar min idè seg realisere, vil løsningen publiseres unikt og for aller første gang, her i MELLEM linjene, forhåpentlivis en gang i 2019.
I bestemor Esters blogg kan du lese en veldig god beskrivelse av temperaturtepper, hvordan dette EGENTLIG skal gjøres, denne damen har skjønt det. Og så har hun en kjempefin blogg. Link HER.