Kan jeg lære å løpe?!!
Kan jeg lære å løpe?!!
Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?
Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!
Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.
Min motivasjon.
Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.
Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.
Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.
Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……
Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.
Løpetipsene.
Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.
Kom bare med tipsene du:
- Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
- Pust, du trenger luft for å løpe.
- Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:
– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.
Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?
Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.
Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.
Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.
Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.
Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.
Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:
- Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
- Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
- Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
- Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
- Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
- Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
- Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Utgangspunktet.
Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….
Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.
Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.
Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.
Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.
Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.
Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.
Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂
