web analytics

Skimamseturer er gull!

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.

2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!

2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.

2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!

Skimamser, x-skimams, dronninger eller…..?

Skimamser er etterhvert en upresis benevnelse, ungene våre er ikke like aktive i skigruppa lengre.

X-skimams er heller ikke presist, de går jo fortsatt på ski, noen iallefall.

Dronninger da, det må da vel være presist? Jo vi er høyhetene selv når vi er ute i vår mektige natur, høy på inntrykk og høye på et vakkert fellesskap. Men vi knyttet det til å gå dronningrute, så ja, jo, tja…

Om neste år er koronafritt, blir det kanskje en tur over grensen, kanskje vi da er på “drotningtur”. Eller kanskje “svettis og lettis”?

JA, vi fortsetter

Hva vi kaller oss er egentlig ikke så viktig, bare litt gøy. Viktig er det vi gjør og opplever sammen. For meg er disse dronninger tvers igjennom, gode som gull, de er mine medisinkvinner.

For meg er de ikke bare av hjertelig betydning, de gjør en forskjell for min fysiske helse også. De motiverer og legger til rette, sånn at også jeg, dronninga av dalstrøka nedenfor, også har kommet meg på en del topper. Jeg er blitt sterkere og har fått bedre kondisjon, noe som er helsesmart uansett helsestatus. Og jeg føler at jeg fortsatt “er med”, noe som er viktig for meg.

Å leve mens man lever …

Noe om hvilke mestringsstrategier jeg bruker for å klare dette, står i dette innlegget publisert tidligere, HER

Og et av de innleggene jeg lenge har annonsert, og som jeg jobber laaaaaangsomt med, er innlegg om fysisk aktivitet som medisin, det kommer.

God livskvalitet, det unner jeg alle!

Telttur med smårusten kropp.

Telttur med smårusten kropp.

Teltturer har gjort vondt så lenge jeg kan huske, allikevel elsker jeg disse turene. Med en smårusten kropp har jeg funnet noen triks for å fortsatt kunne ta del i teltlivets gleder. Dette blogginnlegget handler om disse tipsene, og kanskje litt om ting som endrer seg med årene.

Planleggingen.

Lister er mitt mellomnavn, og vi planlegger med å se på gamle lister og skriver nye, skiller på vinterturer og sommerturer, og sorterer på felles, og personlig til hver enkelt, også til hunden. Etter turen påføres det vi glemte, overflødig og ellers nyervervet erfaring.

Nytt av året tips: Ta med lista når utstyr skal pakkes ut av bilen, check – tatt med – check – tatt med, så slipper man å returnere halvveis innover vannene, midt på natten, med tåke i helene, tilbake til bilen for å hente kokekarene….

Husken er ikke som før.

Sengen.

Selv som liten og lett unge hadde jeg vondt i ryggen på turer med soveposen. Det hvite, tynne underlaget som vi brettet i hop, gjorde liten nytte. Men jeg hadde nok noen svakheter medbragt fra fødselen, svakheter som gir dårligere utslag med årene.
Allikevel har jeg teltet, og elsket det, det har vært verd ondter og søvnløse netter. Jeg har eksperimentert med ulike underlag, flere underlag og sågar jukset og tatt med liten flik av madrass med meg (scooterturer vel og merke), men det har ikke vært suksess.
Gubbelurens julegave til familien var nye liggeunderlag. Disse inneholder dun, og blåses opp ved hjelp av luftsekk. Dette var rene himmelsengen for meg. Først fjerde natt protesterte kroppen, men trolig på totalpakken av turlivet.

Garderoben.

Bortsett fra undertøy, er det ikke mange klesskift som beregnes. Men greit å ha med passende for ulike værforhold, sånn at det ikke blir for varmt, for kaldt eller vått.
Uansett sommerturer: Ullundertøy, hansker, lue, buffer og varme ytterplagg er viktig. Ekstra sokker, og ekstra fottøy er lurt, våte føtter er sjeldent stas. En lett regndress eller regncape er kjærkomment om det høljer ned og du må ut. En treningstights ved varmere vær, og en varm ytterbukse med plass til tightsen under er rasjonelt ved av og på, av og på. En lettere turjakke er greit å ha med for dagsturvandringer – brukes som mellomplagg hvis kaldere vær. Trikset er å tenke flerbruk.

Mitt personlige utstyr hadde jeg pakket i storsekken, Bergans lady Trollhetta. En god sekk for småladies som meg. Nå ble sekken med fordi den var praktisk i gummibåten som hang etter båten som bagasjetralle, og ikke for vandringens del.

Tips: Hagehansker, gummierte, kjekt å ha med når ting er våte eller grisete. Og heng crogsen på sekken, de veier lite, tåler vann og er veldig kjekke å smette på.
Ull-lester og ull pulsvarmere er gode for å varme opp leddene om de krangler.

Oppholdsrommet.

I tillegg til teltet, hadde vi med oss et seil/en gapahuk. Det var genialt. Det ble både vind, sol og regnskydd. Her hadde vi mat, kokesaker, fiskesaker og alt som vi ellers hadde bruk for i løpet av lange dager. Hunden våknet kl 5 da sola sto på teltet, og et par timer senere krøp også vi ut av det varme teltet. Fikk med oss solnedgangene på kveldene, og midnatt passerte gjerne før vi hoppet i soveposene, og sluknet.

Får vel kalle det alderstillegg, men stolene var minst like geniale som gapahuken. Sammenleggbare strandstoler i lette materialer prioriterte vi å få med. Leste et par bøker i disse.

Toalettet.

Ting er ikke som før. Kan ikke bare dra ned buksa bak en stein, tsssssss, og så er det over. For det første, så kreves det tømming oftere enn før, også på natt, og trykket, det er som en lekk hageslange i oppoverbakke – ting tar altså tid.
Å sitte på huk så lenge, uten å deise nedi lyngen med skinkene som forlengst har latt tyngdekraften seire, er tungt. Kjempetungt selv om fjellet er fullt av steiner å henge armene på.

For ikke å snakke om når det blir nødvendig med bimmelim. En sjøgrensmage er ikke lett å forutsi, og utgangsproduktet kan anta alle slags kvaliteter. Det skal altså voksne lårmuskler til å kjempe mot tyngdekraften, muskler jeg ikke har …

Har kjøpt tissetrakt for turjenter, men den forbeholder jeg iskalde vinterdager, mer festlig er den ikke.

Med et våkent blikk for rekved, fant jeg en egnet rekvedplanke og så straks nytten i denne. Balansere den mellom to steiner – og voila – friluftstoalett godt som gull. Slapp av – kommer ikke til å lage solfanger av den og selge den på julemessa – den viste seg nemlig å være råtten…. Jada, jada, dere kan bare tenke dere til hva som skjedde. De hersens skinkene sørget for overvekt bakut, og plankefestene var mildt sagt pill råtne. Det er altså et must å ha med stor pakke våtservietter.

Tips: Ta med toalettpapir som oppløses lett, og en hagespade. Grav ned herligheta.
For å unngå tisseturer natterstid: Legg deg seint, stå opp tidlig. Spis salt før leggetid, og bare fukt munnen med vann om du bli sjøgrenstørst på natta.

Medisiner og sånt.

Ha med livsviktige medisiner for mange flere dager enn du planlegger at turen skal vare. Oppbevar dem i emballasje sånn at de holder seg tørre.

Ha alltid “akutt-medisiner” lett tilgjengelig, typ smertestillende, øyedråper og migrenemedisin. Jeg har sansen for turbukser med store sidelommer med klaffer – får meg meg utrolig mye som jeg kjapt får tak i, reddet mang en tur.

Kan du velge, velg enkle løsninger, og tenk hygiene. Jeg bruker Hyprosan øyedråper i flaske, og engangspipetter Oftagel. Og så er antagelig teltturer av de få unntakene der jeg dropper øyesalve på natta, det blir rett og slett for mye klin og ødelegger soveposen (jeg har hele hodet inni posen, bare nesen som stikker ut)

Jeg tar med meg kosttilskudd jeg føler er nødvendig:
– Peptid + tar jeg fast for magen. Hjelper mot magesmerter rett etter måltid. Og siden jeg har vært plaget med akutt diare/oppkast, og absolutt ikke vil oppleve det på telttur, følger jeg rutinene og tar dette fast.
– Olivita tok jeg med denne gangen, da jeg var i testfase. Hadde bestilt kapsler da disse er enklere å ha med på tur, men de rakk ikke frem før vi dro. Jeg fylte da olivita på en ren liten beholder antagelig beregnet på shampoo – fungerte utmerket.

Renslighet på telttur blir så som så. Det lukter, og negleranda er sort. Litt såpe med for håndvask og kattvask forøvrig er lurt på litt lengre turer, ellers er babyvåtservietter ypperlige og gaura tåler det: Tørk og brenn på bålet, mygga holder bare enda større avstand 🙂

Etter å ha vært på langtur uten hårbørste, med liten datter med langt hår der en plastgaffel måtte ta jobben som flokeløser, så er alltid hårbørste med. Kjøper i dagligvarebutikkene, de sammenleggbare med speil inni, da har jeg speil til øyestellet. En grundig børste av håret hver kveld, gjør også godt for hodebunnen, spesielt om du er sensitiv og lett får hodebunnseksem.

Briller har med årene blitt en større volumandel av min bagasje. Jeg må ha med flere typer, både for å bytte for ulikt lyst, men også som reserve om jeg skulle miste. Jeg har briller med og uten filter, og solbriller.

Nytt av året tips: Trekk er ikke bra for tørre sjøgrensøyne, fort gjort å pådra seg betennelser. I båt, er det ikke til å unngå at det blir litt trekk. Jeg har skaffet meg solbriller som er helt tette, skumputer tetter mellomrom mellom brille og hud. Jeg har slitt med å gå med disse, ble ustø men øver meg i lett terreng. For å sitte i båten med, var de perfekte. Skal også testes med halvhjelm på snøscooter til vinteren. Brillene dugget forresten ikke, selv i regnvær, fryktet det.

Restauranten.

På sommerturer er holdbarhetprinsippet å spise ferskmaten først: Brødet før knekkebrødet, skinka før tubeosten, biffen før drytech. Godt tips til god fjellmiddag forberedt hjemme: Biffstrimler og kuttet løk, paprika, gulrot etc blandet med grillolje og krydder. I boks og poser så det ikke renner, stekes på panne, servert med hurtiglagde nudler – lover, det smaker femstjerners.

Vi stoler ikke på fiskelykken og baserer oss ikke på matauk derfra. Pølser er med på fisketurene, og ved for å lage bål, og pølsepinner for det finner man ikke på høyfjellet.

I vår familie har det ofte vært bursdagsfeiring i fjellet. Bursdagskake kan være lapper laget fra pose og stekt i stekepanne. Skumboller i brett er også gode, og lette, og lar seg holde hele i brettet.

Gotteriet skal man spise opp og ikke plages med i lasset hjemover.

Søppel tar man selvsagt med hjem, også andres om man kommer over det (vi kom over begredelige søppelberg etter festligheter i fjellet – trist å se).

Båt på fjellvann.

Denne turen over Båtvannet, Gautelis og Vannaks har vi gjort noen ganger før. Vannstand og vannsikt har variert, men vi kjente sånn høvelig til trygg rute. Det er fort gjort å gå på berg og stein.

Vår godt synlige gulebåt flyter lett på vannoverflata, stikker lite ned, og er av hardplast. Propellen var det dypeste og svakeste punkt – langt å ro tilbake fra innerenden av Vannaks om propellen gikk i stein.

Nytt av året tips: Ekkolodd som skannet bunnen og ga oss dybdemeter, og fisk. Med begrenset hastighet var det et godt egnet hjelpemiddel, og vi fikk alltid kjørt opp motoren før lav dybder, ingen bunnskrapinger.

Aktiviteter.

Når kroppen er rusten er det en fordel med varierte aktiviteter. Å bli værende i teltet for lenge er ikke bra, spesielt ikke når det ikke er ståhøyde i teltet.
Selv om ikke fisken biter: Fisk. Det er god adspredelse og du strekker og tøyer deg på andre måter enn ellers.

Ha med dagsturutstyr: En liten sekk, kart, kikkert, termos og småmat. Ta en svipptur opp på nærmeste høyde, ta inn utsikten, skli på snøflekkene og bit gubben i øret.

Tren: Ikke vær for opphengt i faste treningsopplegg, men utnytt naturen og mulighetene. Toalettbesøket kan som sagt være god lårtrening, ommøblering av steinheller i terrenget er sikkert bra for mange muskler – lag bord, og yoga og planken i det fri tar seg iallefall godt ut på bilder.

Og så må ikke all tid være belagt, hvile er viktig. Bare vær, og nyt. Les bøker og få med deg det som skjer rundt deg, for det skjer stadig noe. Vi fikk nærkontakt både med rein og røyskatt, og fugler som vi burde kjent bedre enn vi gjør. Mygga er vel det eneste dyrelivet vi helst ikke skulle hatt så nært som det ble. Myggspiralen fungerte aller best, både for å jage ut fra teltet før leggetid, og ved beina i lesestolen.

Vi brukte litt tid å rydde søppel. For det meste mistet avfall, vil vi formode, og for det meste sånt som lot seg brenne opp på bål, for mye til å ta med seg hjem uten ekstratur. Men gassbokser, ølbokser og knust glass pakket inn i avispapir og tok vi med hjem for kasting.

Generelt

Jeg tror ikke det totale helsebildet går i minus om ikke alt blir så gunstig på sånne turer. Noen forverringer får en tåle for å LEVE. Så får en heller rette opp som best mulig etter turene, rehab av hofter etter rehab av sjela er innafor. For turer i natur gir livskvalitet og er vitenskapelig bevist som god kur for kroppen, stresshormoner går ned, og velgjørende endorfiner øker. Gunstigere miljø med hensyn til betennelser.

Ulike sykdommer og plager vil ramme de fleste som får leve lenge, de blir en del av livet, men ikke deg. Så langt det er mulig, tror jeg det er lurt å holde seg i aktivitet med sunne aktiviteter for akkurat deg og din kropp. Lytt til kroppen og avklar med din lege, ikke sammenlign deg med andre, bare du er du.

LEV MENS DU LEVER.

Dyremishandling for billig, mykt garn!!!

Dyremishandling for billig, mykt garn!!!

En horribel oppdagelse gjort fra vannrett stilling i sofaen, nye perspektiver kom til syne. Perspektiver som gjør meg villig til å bli en kravstor kunde som ikke blindt går etter laveste pris. Les og bli sjokkert du også. Advarer om sterke bilder!

Disse Lofotsauene har det fint, det er ikke de dette innlegget handler om. Museling er ikke tillatt i Norge.

Har nettopp blitt oppmerksom på en grusomhet som gjøres mot sauer noen steder, forhåpentligvis ikke mange steder igjen, men garantert noen.

Egentlig helt utrolig at dette ikke er mer kjent. Jeg gjør nå mitt for å spre informasjon om dette, sånn at vi som kunder kan bidra til å få en slutt på lidelsene.

Mulesing er kirurgisk fjerning av hudstykker rundt sauens haleparti for at huden skal bli rynkefri. Dette for at ikke urin og avføring skal lage lommer i valkene som fluene legger egg i.[1] Inngrepet blir foretatt uten bedøvelse og er veldig smertefullt. Mulesing er vanlig praksis i Australia, som en primitiv metode for å bekjempe angrep av sau-flue-parasitten Lucilia cuprina som forårsaker den smertefulle sykdommen Myiasis. Metoden brukes hovedsakelig på Merino-sauer.

Mulesing er oppkalt etter John W. H. Mules, som utviklet denne praksisen.

Kilde: Wikipedia

Ja, du leste rett……. og jeg beklager å også måtte vise bilder…

Ja du så virkelig rett … følg linkene til hvert av bildene så kan du lese mer.

Forskning viser at smertene ved mulesing ligner smerten ved kastrering (fjerning av testikler hos lam), men det varer lenger (opptil 48 timer).

Kilde: RSPCA Australia ( Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals )

Lammene går i sjokk etter inngrepet, blir apatiske, går ned i vekt og blir sky.

https://framtida.no/2017/04/15/den-morke-sida-av-ullindustrien

Helt unødvendig.

Det finnes andre mer dyrevennlige tiltak som kan forebygge at sauene invaderes av de skadelige fluene. Men de tar tid å gjennomføre, og koster penger.

Dette er lykkelige Evenessauer som slipper å frykte mulesing.

Gjelder stort sett merinoull.

Museling blir stort sett utført på merinosauer, de er avlet frem med mer bulkete skinn for større flate til å vokse merinoull på.

For oss gjelder det stort sett klesplagg inneholdende merinoull, eller garn med merinonull.

I Norge, og mange andre land, er ikke museling tillatt. Men det er fortsatt de som tillater det, eller praktiserer det uansett. Norge importerer, både klær og garn med iblandet eller som ren merinoull, så vi kan ha produkter fra merinosauer som er utsatt for museling.

En glad liten flokk, og sånn skal det være.

Hva kan vi gjøre?

1.

Vi kan forvisse oss om at det vi heretter anskaffer oss av ull, det være seg klær, stoff, garn, ikke kommer fra sauer som er mulisert. Vi får rett og slett spørre og så får forhandlere sjekke ut hva som er tilfelle, og helst dokumentere det.

HER er en liste over ullprodusenter/garnmerker uten mulesing, dog et par år gammel.

HER en liste over motemerker med ull uten mulesing, også den noen år gammel.

2.

Vi kan akseptere at det kanskje er litt dyrere å kjøpe fra produksjoner som har valgt andre flueforebyggingstiltak enn mulesing. Bøndene kan gjerne få betalt for vaksiner, ekstra klipp og endring i avlsmål.

I Norge har vi Svanemerket.

Svanemerkede produkter er kvalitetsstemplet og organisasjonen går god for at de ikke er basert på ull fra sauer som har vært utsatt for mulesing, blant annet. Kjøper du Svanemerkede produkter kjøper du trygt.


Dette innlegget gjorde vondt. Tro meg; jeg fant verre bilder, bilder jeg ikke klarte å se nærmere på. Jeg ble uvel, men tvang meg til å ta realitetene inn. Bare ved å innse, kan vi gjøre noe. Derfor dette lite hyggelige innlegget fra MELLEM linjene.

Heretter: Bevisste ullkjøp!

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Og jeg er nok ekstra heldig, for jeg har 2. Ei av dem er ei skimams jeg ble kjent med på skiarenaen mens våre døtre trente og konkurrerte på ski ilag.

Vi er begge like korte i beina, og får dermed omtrent samme tempo, og vi klarer å klatre over omtrent like store steiner.

Det har med årene blitt mange fantastiske turer ilag – vi er ganske synkrone på fart og lengde, og humor 🙂

Ingen tur uten dokumentasjon – når vi blir gamle og flytter i kollektiv skal vi se på selfiene og drikke sherry.

I dag ble jeg hentet i splitter ny bil. Helgens planer hadde blitt endret, og i likhet med nybilen til Anne-Lise, var jeg toppladet. Vi dro til et område min venninne kjenner inn og ut, et område hvor hun har et forhold til hver skrent, hver myr og kanskje hvert gresstrå. Vi kjørte til Sølvsteinlia i Veggen og fulgte Evenes turlags merkede sti opp til Varden.

Det er en fin og tydelig sti opp til Varden, lett å gå de vel 6 km opp, og like lett ned. Litt glatt på plankene som turlaget har lagt på våtområdene, men hardt og tørt å gå utenfor disse nå. Stigningene kom i passe doser hele vegen, ingen problem å la skravla gå sånn ca hver meter av totalt 13 km. (Det er en stund siden forrige tur i lag.)

Evenes turlag Vardenlink

Turene våre gjør oss veldig godt, og helt fantastisk å få et lite øyeblikk som langbeinte berter. Tenk om vi kom hjem sånn, og slapp å legge opp kjøpebukser heretter….

Drømmebilde

Denne turen fikk speilrefleksen bli hjemme. Det var minusgrader i morges, og jeg trenger nytt batteri til kameraet, det går fort tomt ute i kulden. Så turen ble dokumentert med min Iphone 7-et eller annet. Blir jo ikke det samme, men må innrømme at det er praktisk og lettvint med mobilbilder.

Vi tar de samme bildene år etter år – alltid like facinert av naturen rundt oss.

Det ble en lang og fin Anne-Lise-dag, med tur, varmt-i-kroppen i Sølvsteinlia og befaring i ny-Paradiset til en annen skimams i Forra – wow, det var flott!!

Klingelingeling på mobilen: ” Spist av bjørn?”

I godt selskap går tiden fort, og hjemmefronten bittelitt bekymret da timer kom og timer gikk, og mørket var i anmarsj. Og ingenting er jo bedre enn å bli savnet. En fornøyd Karin hviler nå hjemme i godstolen mens gubbeluren disker opp med popcorn og Grandiosa som han har varmet opp helt av seg selv.

Fornøyd Karin med store filterbriller, et must for vellykket tur.

HÅPER ALLE HAR EI ANNE-LISE, ELLER TO 🙂

TAKK FOR I DAG <3

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.