En exit-påske-tradisjon.

Vi kjøpte hytta i Abisko i 2011, «Laponia» var den døpt av finnene som bygde den sist på 90-tallet. Et risikofritt kjøp, vi kunne bare selge om dette ikke passet oss. Vi er her fortsatt. Laponia skulle primært være vinterhytta vår (men her er lekkert året rundt), og påsken skal vi selvsagt være her.

At det skulle komme en pandemi som stengte grensen mellom Norge og Sverige, hadde vi aldri kunne forestilt oss. Har nesten ikke følt at vi krysset en landegrense når vi dro til Sverige, favorittferielandet, før nå. Både koronaen og krigen i Ukraina har gjort det mer tydelig at vi er to ulike nasjoner. Ganske rart for det føles som vi her i nord er samme folket.

Koronaen har også laget brudd i en av trasjonene våre: Fra 2015 har vi laget påskekrus med bilder og stikkord fra påsken, bestillingen av kruset har vært sendt før vi forlot fjellheimen.

I skapet har vi nå 5 krus og det er plass til flere. For oss er denne lille tradisjonen blitt kjær, og vi bruker krusene og mimrer. Vet at det vil komme til et punkt der skapene er fulle, og vet at det vil være vanskelig å stoppe. Det blir som det søte lille bryllupstreet vi plantet i hagen etter vi giftet oss, det føles ikke rett å skulle felle fjelledelgrana som nå er så stor at den heller burde vært juletre på torget. Hvem tør felle et bryllupstre?

I år vil tradisjonen holdes i hevd igjen, og påskekruset 2022 er designet og bestilt, da har vi 6 exit-påskekrus i skapet.