web analytics

Aktivitet som medisin.

Aktivitet som medisin.

Kopparfjellvannet 2019

Med aktivitet mener jeg tilfeldige fysiske aktiviteter, planlagte fysiske aktiviteter, trening samt mental og psykisk aktivitet. Alle disse inngår i min medisinportefølje, og min erfaring er at de virker.

I dette innlegget vil jeg først vise til fakta som bekrefter at eksemplene jeg gir til sist er medisin for meg. Og midt i innlegget kommer det noe i forhold til fysisk aktivitet og Sjøgrens syndrom.

Medisinsk begrunnelse.

Fysisk aktivitet, trening, bevegelse har så lenge jeg husker vært omtalt som sunne aktiviteter: Sunn ungdom drev med idrett, kroppsøving var på timeplanen i skolen.

Men forståelsen av hvor mye dette betyr, må ha tatt noen år, for det er først de siste 20 år, kanskje mindre, at fysisk aktivitet og trening er blitt allemannseie, noe alle må ha, akkurat som sunn mat.

Denne plakaten lånt fra HelseNorge sier det meste.

– “Ta det med ro ei stund” – sa de før i tida ved mange helseproblemer. Det gjelder nok fortsatt for en del tilstander, men i veldig mange tilfeller er rådet stikk motsatt: “Hold deg i aktivitet”.

– “Gjør det vondt, la være” – sa de også før i tida, og enda lengre tilbake i tid praktiserte de “vondt-skal-vondt-fordrive”. I dag er det kjent at mange vondter ikke blir verre om man er fysisk aktiv, ofte motsatt. Og har man vondt i en kroppsdel, er det dumt om man lar resten av kroppen også forfalle. En vond rygg for eksempel, blir ikke bedre akkurat om også musklene rundt blir svake.

De fysiologiske forklaringene er mange og dokumenterte, dette innlegget blir for langt om jeg skal det med her, det får heller komme som smådrypp innimellom andre publiseringer.

Oppsummert og “folkelig” vil jeg si det sånn at fysisk aktivitet og trening øker kroppsforbrenningen – “det blir mer liv i hele kroppen” :
– Utskillelse av slaggstoffer øker
– Økt blodomstrømming
– Økt inntak av oksygen og lungevolumet øker
– Økt dannelse av muskler
– Økt forbrenning av fett
– Forebygge stivhet både utvendig og innvendig
– Økt produksjon av gunstige hormoner og andre helsepositive stoffer i kroppen
– Styrking av immunforsvar
– Forebygger betennelser
– Smertelindring
– Bedre søvn

osv-osv-osv

HER har også vår egen lokalavis Fremover nylig publisert en artikkel om trening som medisin – mye bra, og til ettertanke.

“Ta det med ro noen dager”, sa de før i tida. (Foto fra Pixabay)

Virker denne medisinen mot Sjøgrens syndrom?

Revmatisk, autoimmun, systemisk bindevevssykdom. Ordet “syndrom” forteller at det er en sammenstilling av en rekke symptomer som danner sykdomsbildet.

Henrik Samuel Conrad Sjøgren – svensk øyelege som så “bildet” – derav diagnosen Sjøgrens syndrom. På fagspråk “Sicca syndrom”

Min erfaring med fysisk aktivitet og trening som medisin:

  • Utmattelse, “fatique” er en av de største hemmelsene ved Sjøgrens syndrom. Fysisk aktivitet og trening gjør meg sterkere sånn at jeg bruker mindre energi på å gjøre ting jeg må – altså fungerer jeg bedre selv ved utmattelse.
  • Muskel og skjelett, fibromyalgi og leddproblemer, artoser, er en del av symptomene som ofte opptrer ved Sjøgrens syndrom. Fysisk aktivitet og trening gir meg mer muskler som støtter leddene, avhjelper og forebygger betennelser og slitasjer, bevegelse fremmer smøring av leddene og holder bindevevet mykt og “levende”. Men jeg må ikke overdrive, da trigges betennelser.
  • Betennelsesreaksjoner i kroppen, både de primære autoimmune der kroppens immunsystem ser eget vev som fremmed, og de sekundære der betennelser oppstår i kroppen, vil være med å øke risiko for hjerte-karlidelser. Fysisk aktivitet og trening vil på flere måter forebygge og hele betennelser, og sånn sett forebygge hjerte-kar-lidelser som er forhøyet forekomst av blant Sjøgrenspasienter.
  • Kroniske smerter er utmattende. Trening og fysisk aktivitet utløser slipp av endorfiner, “kroppens personlige morfin”, sånn at smerte kan erstattes med smertefrihet og velværefølelse under og etter trening. Det gir kroppen nødvendig fri sånn at spenninger lettere kan slippe. For meg som får trøbbel med magen av smertestillede, er dette en god måte å smertelindre meg selv på. Jeg har det som best, ute på tur.
  • Vekslende hard og løs mage er ikke uvanlig ved Sjøgrens syndrom, sensitiv mage, IBS. Fysisk aktivitet og trening får igang systemene, på godt og vondt….
  • Lungeproblematikk, blant annet KOLS og astma, kan også være en del av Sjøgrens, og jeg har begynt å merke symptomer på lungeinvolvering. Å sørge for å bruke lungene, blåse de opp, tømme de helt, gi meg selv bedre O2-opptak og bedrer jeg mine forutsetninger. Fysisk aktivitet og trening gir meg bedre kondis, men jeg peser 😉
  • Kognitiv reduksjon som dårlig hukommelse og konsentrasjonsproblem, “hjernetåke”, følger også med pakken. På skytebanen trimmer jeg min konsentrasjon, og hukommelse. Med hørselvernet på, skal det være bare meg, børsa og blinken der fremme. God trening – ikke alltid like lett, det kan være mye som vil overta oppmerksomheten, smerter for eksempel.

    Og denne bloggen er en øvelse for hukommelsen – finne igjen og holde vedlike et godt og korrekt skriftspråk, jeg synes det går ganske bra, er dere ikke enige?

“Følg kula rett i blinken”, sier min kjære.

Noen utfordringer jeg må ta med på kjøpet ved fysisk aktivitet og trening:

Uforutsigbarheten: Det er ikke sikkert ting blir som planlagt – lever med dette og fortsetter å planlegge som om jeg kan og klarer.

Hodepine og migrene: Blir det for ille, blir det verre av fysisk aktivitet. Men har alltid med medisiner på lengre turer, minuset er at jeg blir groggy ei stund og kan ikke kjøre bil på ei stund.

Magen: Ta med dopapir, og Imodium på lengre turer.

Tørre øyne renner, også via nesen: Prøver med store briller. Har noen helt tette, men de er vanskelige å gå med. Tørk, fukt og evt behandle når hjemme igjen. Synes det er vanskelig å komme unna dette.

Lysskyhet: Filterbriller er det beste, spesielt om turen veksler i lyst og mørkt terreng, solbriller kan bli for mørke. Velger middelveg, og har med flere typer briller.

Varmereguleringen kan være satt ut ved at nerveceller i huden kan skades som følge av Sjøgrens syndrom, i tillegg til at svettekjertlene kan være mål for et immunsystem på feilspor. Det medfører at kroppens termostat ikke fungerer som den skal. Jeg opplever at fysisk aktivitet i varme faktisk kan gjøre meg uvel. Fryktelig varm, ikke søkkesvett, men varm. Jeg prøver å drikke ofte, gjerne vann med elektrolytter, men balanserer mot min trang til dobesøk ofte, derfor drikker jeg for lite. Jobber med saken. Og jeg bruker jakker som kan åpnes, og leter etter plagg som er egnet for ikke fryse/ikke bli for varm…. tar gjerne imot tips.

Så eksemplene:
– Tilfeldige fysiske aktiviteter:

Sola skinner, det er fint vær og jeg velger å ta meg en skitur. Jeg har utstyr som gjør det mulig, løyper er tilgjengelig, og jeg liker å gå på ski. Enkeltturer kan være planlagt, men også tilfeldig ut fra vær og dagsform.

Drop-in på treningsrommet inngår også som tilfeldig fysisk aktivitet.

#luftergubbeluren på Seines

– Planlagte fysiske aktiviteter.

Sykt aktiv Bjerkvik ble til etter et mestringskurs jeg deltok på i NRF. I 3,5 år har jeg nå vært sammen med en aktivitetsgrupper hver onsdag (unntatt ferier). Vi er ofte på vandring, vi båler og har det trivelig ute i naturen, vi trener inne på vinteren og vi finner på ulike trivelige aktiviteter, som å samle inn julegaver til medborgere som ikke får så mange gaver.

Dette er blitt en hjerteaktivitet for meg.

Kvanndalen – Vassbakk en vakker høstdag.

– Trening.

Trening er for meg planlagte aktiviteter med konkret mål, gjentagende aktiviteter. Det kan være en treningsplan jeg følger hjemme, som en treningsutfordring med planken som jeg kastet meg med på i vår – skuldrene holdt ikke så lenge, men jeg var med en stund.

Eller det kan være Sykt aktivs faste treningsonsdager den kaldeste, glatteste og mørkeste tiden – da leier vi timer i idrettshallen, sirkeltrener.

Planken 1 minutt – på Skjomenfjellet.

– Mental aktivitet.

Med mental aktivitet mener jeg har ting som har med å bruke hodet, lære seg nye ting, jobbe med hukommelse og konsentrasjon. Hjernetrim rett og slett.

Bloggingen er et konkret eksempel, skytingen en annen, begge nevnt over.

Å engasjere meg i diagnosearbeid i revmatikerforbundet er noe av det smarteste jeg har gjort; Jeg lærer, jeg er til nytte og jeg har det trivelig.

Å lære seg noe nytt er god trening for hjernen. Under koronaen deltok jeg på et nettstudium for å lære å skrive romaner – ja du leste rett. Om det blir noen roman utgitt, er langt fram og mye kanskje, kanskje, men veldig motiverende tanke. Dette er blant annet god trening fordi det ligger masse planlegging i en roman: En hendelse skal bygges opp med både forklarende informasjon og troverdige karakterer. Om jeg midt i en fortelling beskriver at en person sniker seg inn på kirkegården midt på natta, må jeg før eller senere avsløre hvorfor, og underveis må jeg gi hint. Å bygge logikk trener hjernen, som et puslespill.

– Aktivitet for psyken.

Å være med, er viktig for meg. Kan gjerne kose meg i eget selskap lenge, men det forutsetter at jeg får sosiale input innimellom, jeg trenger doser med selskap.

Å være ute blant folk er viktig for å ikke bli folkesky. Å være synlig er nødvendig for å ikke bli usynlig. Æ føle seg nyttig er viktig for selvrespekten. Å ha gode venner er både godt og nyttig – de trenger ikke være så mange, bare de er gode. Osv.

Det handler om å ta i mot de mulighetene som finnes. Litt må man gjøre selv – gi litt, så får man mye tilbake.

Skimamsegjeng skulle alle hatt.

Det handler ikke bare om hvordan man har det, men vel så mye om hvordan man tar det.

Skremmende om Narvik kommune 2050.

Skremmende: Narvik kommune 2050.

Jeg har lest SSB`s befolkningsfremskriving – dette er nesten science fiction:

Fremskriving viser en befolkningsvekst i Norge på ca 11 % fra i dag og frem til år 2050. Fremskrivingen for Narvik kommune er negativ.

Står dårligst til i mørk blå felt. (Tilgi dårlig bildekvalitet, men det ble mest presentabelt på pc, og der funka ikke printscreenen lengre.)

Er jeg et gjennomsnittsmenneske, lever jeg enda i 2050, og har et par år igjen.

Lurer på om det er nok unge til å ta vare på meg da?

Eller bør vi allerede nå forberede boligen for å klare oss best mulig selv i fremtiden?

Eller tilbys vi eldrekollektiv i noen av de tomme skolene i kommunen?

FRAMSKRIVING av innbyggertall, viser negativ tilvekst i Narvik kommune frem mot 2050, og større andel eldre befolkning. Positivt at kvinner vil føde litt flere barn, men ikke nok til at det blir vekst.

I dag har kommunen 21845 innbyggere, etter framskrivingen vil det være 20055 innbyggere i år 2050.

Antall 70 år og eldre 2020: 3 279 2050: 4 790

Andel 70 år og eldre 2020: 15,0 prosent 2050: 23,9 prosent

Antall 80 år og eldre 2020: 1 239 2050: 2 627

Andel 80 år og eldre 2020: 5,7 prosent 2050: 13,1 prosent

Forventet levealder menn 2020: 81,1 2050: 86,8

Forventet levealder kvinner 2020: 85,1 2050: 89,6

Forsørgerbrøk yngre 2020: 0,37 2050: 0,37 “Forsørgerbrøken yngre” er beregnet som antallet som er under 20 år relativt til antallet i alderen 20-65 år.

Samlet fruktbarhetstall (SFT) 2020: 1,53 2050: 1,77 Samlet fruktbarhetstall (SFT) for kvinner beskriver gjennomsnittlig antall levendefødte barn hver kvinne kommer til å føde i hele kvinnens fødedyktige periode (15-49 år), under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden vedvarer og at dødsfall ikke forekommer.

Kilde: https://ssb1.maps.arcgis.com/apps/MapSeries/index.html?appid=8feeedde1c2a40aa99cc5f0a3bc7fb13

Denne statistikken sier ikke noe om fordelingen innad i kommunen. Trekker alle mot kommunens bysentrum? Er det plass til oss der om vi kommer med pleddet under armen?

Bjerkvik 2050?

I følge SSB`s tettsstedstatistikk, har befolkningsveksten i “Bjerkvik sentrum” vært negativ de siste år. Fra 2015 til 2019 gikk hodetallet ned med 20:

1.1.2019: 1155
1.1.2018: 1159
1.1.2017: 1173
1.1.2016: 1161
1.1.2015: 1175

OBS – tallene gjelder ikke for de områdene folk flest teller med som bosteder for Bjerkvikinger.

I statistikken er det krav til en viss boligtetthet, klynge, og det må ikke være for stor avstand mellom klyngene heller. Det gjør at det stort sett er “sentrum” som telles med. Her er et kart jeg fikk med forklaringen fra SSB – det mørke er med som Bjerkvik i befolkningsstatistikken for tettstedet Bjerkvik.

Ja, jeg spør om sånt.

Det blir spennende å se hva tallene fremover blir for Bjerkvik, jeg har troa på at vi er et moderne og tiltrekkende bosted, en bydel med bygdetouch.

Det er håp!

Det fine med framskrivinger, er at de kan påvirkes. De er bare antagelser beregnet ut fra andre “tegn i tiden”.

Narvik er ny som storkommune, og Bjerkvik er relativt fersk som bydel. Det har nok betydning, og vil bety videre, en god del for tallene i statistikken.

Men det tydeligste signalet i denne statistikken er at kommunen går mot stadig færre unge som vil bidra med stadig færre barn, og stadig flere eldre som i hvert fall ikke kommer til å lage flere barn. Det synes jeg er skremmende.

Vi må gjøre kommunen mer attraktiv for unge, og legge til rette sånn at de vil få mange barn, samtidig som det fortsetter å være et attraktivt sted for eldre.

OM IKKE STATISTIKKEN SNART SNUR, SÅ MÅ SKUTA SNUES SKAL KOMMUNEN BLI ATTRAKTIV FOR BARNEFAMILIENE!

Skimamseturer er gull!

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.

2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!

2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.

2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!

Skimamser, x-skimams, dronninger eller…..?

Skimamser er etterhvert en upresis benevnelse, ungene våre er ikke like aktive i skigruppa lengre.

X-skimams er heller ikke presist, de går jo fortsatt på ski, noen iallefall.

Dronninger da, det må da vel være presist? Jo vi er høyhetene selv når vi er ute i vår mektige natur, høy på inntrykk og høye på et vakkert fellesskap. Men vi knyttet det til å gå dronningrute, så ja, jo, tja…

Om neste år er koronafritt, blir det kanskje en tur over grensen, kanskje vi da er på “drotningtur”. Eller kanskje “svettis og lettis”?

JA, vi fortsetter

Hva vi kaller oss er egentlig ikke så viktig, bare litt gøy. Viktig er det vi gjør og opplever sammen. For meg er disse dronninger tvers igjennom, gode som gull, de er mine medisinkvinner.

For meg er de ikke bare av hjertelig betydning, de gjør en forskjell for min fysiske helse også. De motiverer og legger til rette, sånn at også jeg, dronninga av dalstrøka nedenfor, også har kommet meg på en del topper. Jeg er blitt sterkere og har fått bedre kondisjon, noe som er helsesmart uansett helsestatus. Og jeg føler at jeg fortsatt “er med”, noe som er viktig for meg.

Å leve mens man lever …

Noe om hvilke mestringsstrategier jeg bruker for å klare dette, står i dette innlegget publisert tidligere, HER

Og et av de innleggene jeg lenge har annonsert, og som jeg jobber laaaaaangsomt med, er innlegg om fysisk aktivitet som medisin, det kommer.

God livskvalitet, det unner jeg alle!

Lærte jeg å løpe?

Lærte jeg å løpe?

Noen husker kanskje at jeg tøffet meg med å publisere et blogginnlegg:

Kan jeg lære å løpe?

Jeg ga meg selv 1 år på å lære meg å løpe. Totalt hårløst mål, skarve 1 km skulle jeg klare, og jeg skulle også nyte den kilometeren. Jeg hadde altså mye å forbedre, selv de første 2-3 hundremeterne var ikke nytelse i det hele tatt sånn ca 1.oktober 2019.

Hvordan gikk det?

Det starta jo veldig bra, motivert som en pilbue i spenn. Jeg gjorde som jeg var rådet: Unngå bratte bakker, løp-gå-løp-gå, se fremover og fyll lungene, lande mykt og ikke vær for kravstor mot meg selv.

Løp i nærområdet, korte etapper, tok ikke tida og unnlot bevisst å følge med på avstander. Det gikk ganske bra, begynte å bli morsomt, og jeg passerte sikkert 1 km ganske tidlig, sett tilbake i ettertid.

Foto:Pixabay

Men så kom det snø, veldig tidlig, og den gikk ikke vekk – det ble isete på stien min. Er livredd for å skli, få smerter som kniver i ryggen, så løping på isete underlag er ikke noe for meg, det blir mer typ kappgange.

Prøvde med piggskoene mine, men de er ikke ment for løping, og det ble ingen god opplevelse. Asfaltløping er heller ikke noe for meg, så det var bare å bestille løpesko med pigg…..

…. før de ankom var det kommet enda mer snø, for mye for piggskoene…. vi husker jo smertelig godt hvordan den vinteren var.

Jeg så målet mitt snye vekk.

Men jeg var faktisk på tredemølle i løpet av vinteren. Å si at det var en nytelse er ikke sant, jeg kommer ikke til å slite ut noen tredemøller. Det kan ikke måle seg med å være ute, og løpe.

Klarte jeg det?

Jada, jeg kan nå løpe minst 1 km, og hør nå: Jeg nyter det 🙂

Vel, noen vil kanskje hevde at min fremkomstmetode ikke er å løpe, mer sakte jogg – for meg er det løping godt nok. Jeg vil nok kalle meg en kombinertløper: Jeg løper litt, så går jeg litt, så løper jeg litt til og sånn går det fremover.

Men jeg løper over 1 km sammenhengende, så målet er nådd!

Det er tyngst i starten, da vil bare ikke lungene. På hjemturen går det fortest, i den grad man kan snakke om at ting går fort her. Og det er neppe takket være hjemlengsel, men trolig at kropp og ikke minst lunger, er blitt godt oppvarmet, og det er nok lurt.

God oppvarming er viktig!

Og jeg har nå et kne som skurrer – tenk om jeg kan skryte på meg “runners-knee” 🙂 Noen sære gleder må man få lov til å koste på seg.

Nyter 🙂

Har fortsatt store forbedringspotensialer:

– Jeg har på altfor mye klær, jeg blir skrekkelig varm.

– Jeg skal bare droppe å løpe når hodet murrer, det blir bare verre. Begrenser frekvensen, men det får jeg bare ta hensyn til.

– Jeg må ikke glemme å se fremover, selv om jeg må se hvor jeg trår. Har Marinas råd i bakhodet, men jo mer sliten jeg blir, jo mer studerer jeg stien foran føttene.

– Jeg trenger å fokusere på hvordan føttene lander, det har jeg knappest tenkt på. Løpeteknikk har knappest tenkt på.

– Å ta med hunden er kjempekoselig, men det blir mer tur enn trening, min vofse vil tisse og lukte på alt. Da er det godt jeg er kombinertløper: Løp – gå – vent – løp – gå – vent….

– Og så bør jeg øve på litt bakker, for det går ikke så veldig bra i bakker nå. Det er blant annet da gå-etappene kommer inn, og de blir lange. Og det er da jeg er glad for at hunden er med, og jeg må vente…

Mitt forbilde <3

Om et år forteller jeg om dette var et blaff, eller om jeg fortsatt kombinertløper.