web analytics

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen er ikke lett å få øye på, men han er der, rett så ofte.

Dags å ramle på denne karen igjen. Ikke det at jeg har savnet han, faktisk har jeg ikke viet han en tanke på han på lenge. I skogen liker jeg å la tankene fly til hyggelige sfærer, ikke småkranglete skogsgubber med bæsj i anorakkhetta.

Her om dagen gikk jeg og småpludret med meg selv og vofsen på, eller rettere sagt langt ned i, råtten vårsnø, da en rødglødende Ole i skogen hoppet foran oss og sperret stien.

E du førr eller i mot?

Bilde fra Pixabay

Femie lapphund tok det hele med ro, og stirret ufravikelig mot sekken hans der julekakene pleide å ligge, hun lot seg ikke anfekte av skogsgubbens lune. Gjeterhund liksom, gjeter kun på kaker!
Jeg betedde meg derimot akkurat som ellers. Skvatt og hoppet, og hjertet landet på stemmebåndene sånn at jeg ikke kunne lage lyder tilbake. Ikke et bittelite kattefres kom ut en gang.

Bildet er tatt av Prawny fra Pixabay

Ka?

Stemmen var forbarsket spinkel og grøtete da den endelig virket. Hater når jeg lar meg skremme sånn at jeg ikke har kraft til å slå tilbake, i det minste verbalt. Pinglete! En lykke at det ikke varer så lenge.

Klimastreiken sællfølgelig, og det at ongan engasjere sæ. Førr eller imot!!!

Ole i skogen så på meg som om det var et selvfølgelig tema i skogen, akkurat der og da. Aktuelt ja, men jeg var mer i modus til å diskutere “blir det vår snart” og “hva slags fugl er det som kvitrer nå”. Men dessverre så fungerer frykt utmerket som strategi, så jeg adlød diskusjonsinvitten. Ole i skogen veivet med hendene som om det skulle få meg til å svare raskere.

– Æ e førr, så klart!

Hjertet hadde funnet vegen tilbake der det skal være i kroppen og stemmebåndene var igjen i funksjon, det var også jeg.

Ole i skogen målte meg som om han hadde en sannhetsskanner innebygd i øynene. Han nikket godkjennende mot meg lenge før han flyttet seg fra sperrestillingen. Sperrebukk hadde egentlig vært et passende ord på skogsgubben, fløy det gjennom hodet mitt, og så vidt ut av munnen min. Ole hørte det ikke, han virket bare fornøyd med å ha funnet en meningskollega i skogen. Han nikket som om hodet hans var festet i en spiralstreng.

-Bra! Bra! Bra! Bra! Men e du førr klimastreiken, engasjementet eller begge delan.

Det så faktisk ut som Ole i skogen godtet seg med å prøve å sette meg fast. Og denne karen hadde vært lærer, jeg gremmet meg et øyeblikk over lærerbildet som blafret i bakhodet et sted. Ole i skogen hadde en nifs evne til å få diskusjonen som han ville, og jeg en nifs evne til å protestere for lite. Så irriterende!

– Det viktigste er engasjementet. Det at ongan mobilisere og kreve handling og ikkje bære prat. Like slagordet demmes: UNFUCK THE WORLD!

Miljøvennlig tagging med brødskiver på gata i Bergen under miljøstreiken.

Ole i skogen var blitt Soft Soya, han smilte til og med. Jeg hadde svart riktig og døra til vennligheten åpnet seg.

– Du e faen mæ åkey. Og æ som trudde du va ei sånn blåst scooterkjærring.

Der blåste det liv i kjerringa. Tenke seg til at vennligheten var fælere enn tøffetom, visse ting spøker man ikke med. Kommentaren hadde slått gnister og gassen i meg var nær ved å antenne. Stikk i strid med alle naturlover, sneik kvinnelist seg inn og avverget eksplosjon. Det ville blitt sommergrønt rundt oss. Den ekstremt raske snøsmeltingen ved stien i Bjerkvikskogen ville blitt en historisk nøtt for ettertiden.

Bilde fra Pixabay

Men sånn ble det ikke. Jeg så konturene av en svært så interessant spørretime i skogen, hevn, om noe han tydelig hadde et sneversyn på. Jeg gledet meg, og så heldigvis fordelen av å vente litt sånn at jeg kunne stille med fulle magasin, dette kommer til å bli gøy, en annen gang.

Istedenfor skrudde jeg på en annen kanal og fortsatte der vi slapp.

– Unfuck the world! Kem kan vel være uenig i det!

Ole i skogen var blitt min allierte, klasebombene var desarmert, sluttstykkene ute og det var nummeret før han røkte fredspipe.

-Som æ sku ha sagt det sjøl. Men ka tenke du når du ser at voksne folk kritisere ongdommen, harsellere og tel og med gjer dem fravær fra skolen? Må sei at æ blei skuffa av rektor når æ hørte det, det hadde æ altså ikkje trudd om ho. Kor e håpet?

Ole i skogen var minimert til en bitteliten lutrygget og skuffet lærer som helst ville være stolt av sin fagstand. Han var nå i en posisjon der jeg lett kunne sparket og pisket, gitt igjen ord for ord, skremsel for skremsel, kakesmule for kakesmule. Men ryggmargsrefleksen sier at man ikke skal gjøre sånn, så jeg tok heller en nøytral en.

Bilde fra Pixabay

Veit du ka, æ e ikke sikker på om miljøstreiken klarte å gjøre nå positivt for miljøet sånn i øyeblikket, kanskje på sikt. Men æ e heilt sikker på at ongan vårres klarte å stikke i nån si dårlige samvittighet, og det e veldig bra. Måtte det bære ha stokke djævelsk ondt.

Ole i skogen holdt for en gangs skyld stilt, så jeg fortsatte.

Så visste det sæ jo at en god del voksne ikkje har meir skrupla enn at de med glødanes replikka kunne meie ned horden av onga som hadde reist sæ for kloden vårres. Fy så stygt det va å læse, og alle som heiv sæ på laget og latterliggjorde va ikkje det spøtt likar. Mobben kalles det, og de ska liksom være forbilda.

Det var nok til å gi næring til et lærerhjerte og Ole i skogen ble rak i ryggen igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

-Nemlig, det at verden har så grusomt, dårlige forbilda, e antagelig en større fare førr verden enn plastposa og sydentura. Førr forbildan har makt, og forbildan blir kopiert. Det e som kloning. Hetses ongene av foreldregenerasjonen, kommer de mest sannsynlig til å hetse sjøl når de har en ny og fersk generasjon under sæ. Deffør e det så viktig å vise at vi tar avstand fra sånn oppførsel, ikkje lar dem førrbli forbilda.

Nå var det jeg som nikket og var enig med skogsgubben. Vi var nesten blitt bestiser der vi sto fortsatt på samme sted på stien og diskuterte verdensproblem, de dårlige forbildene og deres makt.

Bilde fra Pixabay

-Du Ole ska ikkje være lei dæ førr at skolan gir fravær for å delta i miljøstreiken, det e no egentlig rætt og rimelig. Men den fraværsdagen kan fort bli prikken over i-en i en CV. En note i søknaden med førrklaring på den eine fraværsdagen, den ville æ vurdert som et pluss, vise engasjement og mot. Pluss at søknaden straks vil skille sæ ut i stabelen av søknada.

Ole i skogen vagget og nikket med hele kroppen, så enig hadde han neppe vært før.

Beskjed til unger som fikk fravær:

Beskjed fra skogen og ut til alle unger som fikk fravær grunnet deltakelse i miljøstreiken:

LAG DEG ET LITE SKRIV SOM FORKLARER HVORFOR DU VAR BORTE DEN ENE DAGEN, dato, hvor, hvordan. UNFUCK THE WORLD-FRAVÆR BLIR DA SNUDD TIL EN EKSTRA STJERNE I DIN JOBBSØKNAD!

Ungdommene stimet til sentrum fra alle kanter, stort arrangement rundt miljøstreiken i Bergen, mange unge involvert. Bergen et forbilde?

Så var det på tide å tusle hjem. 50 meter avgårde kom jeg på noe jeg bare måtte få svar på.

– Ka om æ hadde sagt at æ va i mot?

Ole i skogen gliste og viste veg med blikket ned mot elva der det var masse tråkk mot ei stor råk. Hadde Ole kastet noen i elva?!!! Latteren som fulgte fikk meg forlegen. At jeg aldri lærer, så lettlurt. Selvsagt kødder han med meg, må liksom få siste ordet.

Slet meg opp bakken og så meg tilbake før jeg rundet bakkekammen. Hva var det som blinket i elva. Noe rosa……?

– Gurimalla!!!!