web analytics

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Vekkelse når mobilen forlater den trygge hånd.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?

Lihkku beivviin!

Lihkku beivviin!

6. februar er samenes nasjonaldag. Artig at flagget har elementer fra dyrene og naturen med det gule og det grønne. Og det røde og det blå, samt sirkelen symboliserer sola og månen.

En flaggdag i Norge.

Jeg feiret dagen sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. Vi har innetreninger i Bjerkvikhallen hver onsdag i januar og februar. Først sirkeltrening med våre spesial-spesialøvelser, så lunsjer vi og så avslutter vi med noe rolig og går gjespende hjem, i dag var det hender og føtter som fikk trening og pleie.

I dag feiret barnehagene samedagen på andre halvdelen i hallen, så idag trente vi til lukten av biidos som bredte seg fra kafèen og inn i hallen, og til latter fra småttiser på lassokurs.

Selv sørget vi for samisk touch på treningen med sameflagget plantet i en sko midt i treningssirkelen, og med Mari Boine og Ella Marie Hætta Isaksen på høytaleren.

Vår sirketrening spesial

Giittos!

I år sier jeg for første gang takk til gratulasjonen på samedagen. Jeg har prøvd meg litt på slektsforskning, og har fått bekreftet samiske aner, ganske så nært. Med “alt” elektronisk tilgjengelig, er verden mer gjennomsiktig enn noen gang. Kirkebøker er skannet, historiske verk er gitt ut i fleng, bildearkiv ligger systematisert i databaser og det er omtrent uendelige mengder informasjon på sider som geni.com og MyHeritage.no. Ikke alltid helt rett, hvilke sannheter er nå det?

Slektsforskning er tålmodighetsarbeid, vet ikke om jeg har det som skal til for å grave skikkelig til bunns. Men jeg har gjort en start, og fått fantastisk hjelp fra dyktige slektsforskerentusiaster. Hvor skulle jeg begynne? Med hver generasjon fordobles grenene, det virket uoverkommelig for en nybegynner. Jeg fikk starte der nysgjerrigheten pirret mest:

Bestefar.

Min fine bestefar ble bare 49 år gammel.

De to første leveårene vokste min bestefar opp i et samisk hjem, i barndomshjemmet til min oldemor, en fjellgård oppi Saltdalen. Det var harde kår og mye sykdom, og oldemor døde da bestefar var bare 2 år. Resten av barndommen tilbragte han i Målselv sammen med far, stemor og halvsøsken, en fin barndom ser det ut for at han fikk.

Vet ikke, men tror ikke bestefar forsøkte å spore opp sine røtter, og det er først i senere tid vi etterkommerne er blitt nysgjerrige på hvem de egentlig var, familien på Krykkjen i Saltdalen.

Via Saltdalen Historielag fikk jeg mer kjøtt rundt de dataene jeg fant på nettet. Oldemors familie hadde drevet med reindrift og skogdrift. Slektsleddene bakover gikk både til sørsida av Saltfjellet og innover fjellene i Sverige, Mavas sameby ble nevnt spesielt av historielaget.

I dag er drives Mavas som et turiststed, uten vegforbindelse. Kanskje det blir en tur på snøscooter dit for å snuse inn fjellufta som mine aner pustet liv i. Skal tro om det var så idyllisk som det ser ut nå HER.

Bilde lånt fra Mavas Stugby`s facebookgruppe.

Slekstgransking, og ikke minst DNA-testing som nå er et utbredt blant slektsgranskere, kan lede oss bakover i tid sånn at det blir lettere å se hva og hvem som er forprosjekter for oss selv. Kanskje dukker det opp svarte overraskelser, sannheter som helst ikke skulle kommet for dagen, historier vi ikke vil like å kjennes ved. Men mest sannsynlig vil de hjelpe til med å forstå, og om ikke annet, så er det faktisk både interessant og morsomt.

Jeg er så vidt i gang, og har allerede funnet kroverter i Kalix, kongepokaler, gammeljomfruer og altså samisk ætt. Og da har jeg bare dratt i 1 av de 8 grenene, røttene, som strekker seg videre fra mine besteforeldre. Og jeg ser spor av kjentfolk både her og der, verden var mye mindre før.

JEG SYNES DET ER GANSKE SÅ KULT.
Overraskende? Neppe, bare ta en titt på disse bildene:

Ikke så mye som mangler 🙂

Soldagen vår.

Soldagen vår.

29.januar er en merkedag i Bjerkvik. Da ser vi sola igjen etter et par måneders mørketid.

Selv om vi elsker kosen med mørketida, er dagen da sola vender tilbake en merkedag:

  • Det gis solfri både på skoler og i enkelte bedrifter.
  • Vi spiser solboller, store klissete boller med masse vaniljekrem i midten.
  • Solbrillene MÅ frem, vi er ikke vant til det skarpe lyset.
  • Vi fester, og på solfestene kåres solprinsesser og solprinser.
  • Solkremen, den venter vi med til kuldekremen kan byttes ut.
  • Vi soler oss, og går ned på D-vitamintilskudd.

Vi kjenner tydelig at sola varmer, selv om den bare er synlig et par minutter, og graderstokken viser -13. Sola varmer oss i tankene.

I følge timeanddate.no skal dagen være på 4 timer og 58 minutter i Bjerkvik i dag. Fordi vi er omkranset av solide fjell, er det bare få minutter vi ser glimt av sola enda. Men det øker for hver dag fremover.

(https://www.timeanddate.no/klokka/i/norge/bjerkvik)

Våre skiløyper.

Våre skiløyper.

I Bjerkvik er det masse snø og utrolig stor vilje til frivillig innsats for fellesskapet. Det gir oss mange, fantastiske skiløyper.

Bjerkvik skianlegg har løypetrasèer på 1, 2, 3 og 5 km. 2 km av 5-kilometeren er uten lys, ellers lysløype.

Vi er som regel godt begunstiget med snø, sny, på disse kanter av kloden, og vi har gode skiår fra oktober til juni, mer normalt november til april.

Bjerkvik skianlegg har utgangspunkt fra Bjerkvikhallen og stadionområdet der både skiskytterarena, fotballbaner og skateramper er lokalisert. Her trener skigruppa i Bjerkvik, og en del andre skilag når snøen svikter andre steder i regionen, og mange mosjonister finner glede og nytte av et flott treningsområde nesten midt i sentrum. I dag var jeg en av dem, som start på min Sykt Aktiv-dag.

Tidlig i dag luffet jeg ut på mine smørefrie med riller som berger liv. I løpet av natten hadde det dalt ned 5-10 cm skikkelig krystallsnø. Jeg var først i løypa i dag, urørt snø hang i trærne og lyset varslet: “snart e ho her”, sola altså. Betatt på min veg, knipset jeg opp all strømmen på min fornminne-Iphone. Mørketidsfargene er noe helt for seg selv.

Under gårdagens tirsdagsrenn knipset jeg bilder av bygdas håpefulle Northuger og Bjørgener, mens jeg heiet på vår egen håpefulle. Det var kaldt, men veldig trivelig. Resultater og bilder i lokalavisen HER.

Alt på dugnad!

Så takknemlig for denne fine muligheten til å være i fysisk aktivitet i nærmiljøet. Dette takket frivillig innsats fra bygdas godt voksne skiløpere med et forhold til Bjerkvik Idrettsforening.

Skilua av for den jobben de gjør!

3 løypenett i nærområdet.

Bare få kilometer unna Bjerkvik sentrum har ikke mindre enn 2 løypelag til blitt etablert av skiglade Bjerkvikinger: I vest Herjangsfjellet tur og løypelag og i øst Vassdalen tur og løypelag. Alt gjort på dugnad av frivillige som også har sørget for innsamlinger og sponsormidler. Imponerende.

På nettstedet skisporet.no ligger informasjon om løypenettet og når det sist var tråkket. Zoomer vi ut kartet, ses mange løypemuligheter i rimelig nærhet.

Fint å få heie på det frivillige løypearbeidet – det er ingen selvfølge!